Verdidebatt

Klimaforskningens troverdighet

Noe tyder på at klimamodellenes gyldighet er begrenset til et område som verken har rom for liv eller mennesker iht. hvordan uttrykkene til forståelse av disse begrepene er formulert i 1 Mos. 1:1.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg er skeptisk til drivhuseffekten. Effekten av dataprogrammer som beregner forandringer i ulike klimaparametere, ved hjelp av matematiske ligninger som beskriver fysiske og kjemiske lover. Matematikken som slike ligninger er funksjoner av, har nemlig bare begrenset gyldighet i rom og tid. Dermed kan kausalitetsforståelsen som følger av den anvendte matematikken, være vill-ledende. I så fall kan forebyggende og korrigerende tiltak som iverksettes, snarere få motsatt enn tilsiktet virkning.

Det er grovt uaktsomt å ikke kvalitetssikre en tvilsom vitenskapelig slutning mot forutsetningen den er en følge av. Dette gjelder like mye for slutningen som gjør vårt globale herberge til et selvutslettende drivhus, som den som tilsier at universet har oppstått ved eksplosjon i en knapt målbar singularitet.

Den anvendte matematikken er også årsaken til at den euklidske geometriens og kvantefysikkens univers er uforenlig med den generelle relativitetsteoriens og big-bangteoriens. Det er en kjensgjerning at beregnet sannsynlighet for at liv oppstår i de to teoriens univers, er minimal. Like liten som for at en samling av nødvendige flydeler, fremstår som noe flyvedyktig etter å ha blitt utsatt for en tyfon – sies det. At sannsynligheten for at liv finnes likevel er selvinnlysende eller maksimal, tyder på at den generelle relativitetsteorien og big-bangteorien bygger på naturvitenskapelig utilstrekkelige forutsetninger. I det følgende vil jeg derfor etter beste evne gjøre rede for grunnlaget for min tvil og mine påstander.

Matematikken er alle moderne vitenskapers universalnøkkel og viktigste hjelpemiddel. Av slike verktøy finnes ikke bare ett, men to: Den rene matematikken og den anvendte. Den rene følger av Euklids helhetlige geometri, mens den anvendte følger av Descartes’ analytiske.

Den rene matematikkens egentlige domene er egenskapene til tallene og formene i universet samt det nøyaktige forhold mellom dem hva størrelse og beliggenhet angår. Den utgår fra bestemte forut-setninger og utvikler med utgangspunkt i disse en stringent logisk lærebygning. Den euklidske geometriens forutsetning er den helhetlige verdirelasjonen: Helheten er større enn delen. Uttrykket medfører at helheten er større enn delen, også når delen er lik summen av delene. Når helheten er en og alt er ett i den euklidske geometriens univers, kan antall deler følgelig aldri kan reduseres til færre enn to.

Med unntak av den kjente påstanden: Cogito ergo sum – jeg tenker, det er alt – utgår ikke Descartes' analytiske geometri fra en klart uttrykt forutsetning. De som har anvendt matematikken som følger av denne, vet likevel at der er helheten lik summen av delene – verken mer eller mindre. Når helheten er en og alt er ett i den kartesiske geometriens univers, kan antall deler følgelig alltid reduseres til en.

Om begge forutsetningene har ubetinget gyldighet, kan avklares ved å sammenligne dem med kvantefysikkens – den såkalte usikkerhetsrelasjonen. Ifølge denne finnes der i tillegg til enhver målbar størrelse alltid en komplementær – utfyllende – størrelse, men de to forholder seg til hverandre på en måte som gjør det umulig å måle begge helt nøyaktig i samme eksperiment. En logisk følge av denne vitenskapelig uomtvistelige erkjennelsen er at universet aldri kan reduseres til færre enn to målbare størrelser. En annen er at de to verken kan bli en eller ingen målbar størrelse samtidig. I så fall er det reductio ad absurdum. Følgelig finnes det en kraft som virker til at to komplementære romstørrelser aldri kollapser til en eller ingen målbar størrelse. – Himmelen og jorden i Bibelens grunnsetning inkl.

Sammenligningen viser at Euklids hel(het)lige forutsetning er i samsvar med usikkerhetsrelasjonen. Dette tyder på at den analytiske matematikkens bare har gyldighet i Einsteins romtid – i et univers uten Gud. I så fall fremstår Descartes, Einsteins og klimamodellenes domene som et herberge uten rom for verken liv eller mennesker. I hvert fall ikke iht. uttrykkene til forståelse av disse begrepene er formulert i 1 Mos. 1:1.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt