Troens historiske innhold

John Kaufman (fra MF – vitenskapelig høyskole) mener at den kirkelige henvisning til den første kirke er vanskelig, ja umulig fordi den slett ikke var enhetlig, men snarere et rom der ulike retninger og grupper gjorde seg gjeldende. Konfliktfylt pluralisme innen urkristendommen gjør at henvisning til den som en normerende kilde, ikke har bærekraft (VL 05.10.19). Oskar Skarsaune har påpekt at det beror på et valg som ble gjort før oss, at disse kilder anses som normative. Men «det er gode grunner for å holde fast» ved dette valget også i dag, mener han (VL 12.10.19).

I sin tid mente man at historievitenskapelig kritikk kunne gi oss en vederheftig oppfatning av den Jesus som NT forteller om. Kaufman og Skarsaune mener at det er lite hjelp å få fra det hold. Historievitenskapen har ikke «rett» til å bedømme hvilke av de eventuelle kristendomsvariantene i urkirken som er sanne/usanne eller egentlig kristne. Nettopp som historiker stusser jeg over deres oppfatning. Historievitenskapen har vært og er en utfordring for kirke, teologi og kristentro. Kaufman og Skarsaune synes å omgå problemet. Hvilke «gode grunner» er det som gjør at vi gir NT betydning i dag. Det må bero på noe mer enn en from konvensjon.

Historievitenskapen søker sannhet, men på sin måte. Den utvikler teorier som referer til fortidig virkelighet. De er forsøk på å rekonstruere i dag et dekkende bilde av fortiden. Selvsagt er slike bilder ufullstendig og tentative, men det er likevel forskjell på adekvate og inadekvate historiske teorier. I nåtiden foreligger det kilder, som er ment å utgjøre basis og begrunnelse for den historiske teorien. De kan være av mange slag: potteskår, tekster, bygninger osv. osv. og i nyere tid også levende kilder, til eks øyenvitner til hendelser. Kildene har med andre ord en relasjon til den fortidige virkeligheten som teorien referer til. Å forklare, forstå og vurdere denne relasjonen (mellom kilde og fortidig virkelighet) er helt sentralt når man skal utvikle en historisk teori.

Om Jesus og den første kristne menighet foreligger det altså en samling tekstlige kilder som vi finner i Det nye Testamente. De er blitt anvendt og tradert gjennom den historie som skiller oss i dag fra den Jesus som vandret omkring i Jødeland for over 2000 år siden. Hvilken relasjon har de nytestamentlige kildene til den virkelighet de beskriver?

Utfordringen er at forfatterne bak kilder tematiserer sitt eget forhold til denne virkeligheten. Forfatteren av Johannesevangeliet skriver at det kunne ha vært berettet mye mer om Jesus. Men det han har skrevet ned, er ikke desto mindre et sant og troverdig vitneutsagn (Joh 21,24f.).  En annen forfatter, Lukas, understreker at han har gjort sitt beste for å skrive ned en pålitelig og fyldestgjørende beretning om Jesus. (Luk 1,1-4). Han begrunner dette ved å vise til at han bygger på vitnesbyrd fra øyenvitner ogtradisjonen fra dem. Jesus hadde valgt sine apostler gitt dem «sine påbud» (Apg 1,2). Lukes anfører kjennetegnene ved den som er apostel. Han  har vært med i flokken rundt Jesus fra begynnelsen av og inntil himmelfarten. Han er et vitne, fremfor alt om Jesu oppstandelse. Ved siden av de tolv, som på sitt vis fortsatte paktsfolkets 12 stammer, kalte den oppstandne Paulus som apostel for hedningefolkene. Han hadde møtt Jesus og blitt omvendt (Apg 9,1–19); ble direkte kalt av Jesus til apostel, slik han presenterer seg i sine brev (Rom 1,1-6). Han har mottatt og brakt videre tradisjoner både om Jesu oppstandelse og hans innstiftelsen av nattverden. (1. Kor. 15,3-5; 11, 24-27). Og han er et vitne om at Jesus har vist seg for de troende og også ham selv etter sin død (I. Kor.15,8-10). De første menighetene hadde et apostolisk lederskap. Det trådte i kraft for å løse konflikter som berørte alle. Apostelkonsilet i Jerusalem løste med guddommelig myndighet konflikten mellom jøder og hedninger («Den hellig Ånd og vi har besluttet…» (Apg 15,28).

Hvilket forhold er det mellom Jesus og det menighetsliv som de kristne tilhørte og utviklet? Ønsket Jesus en slik utvikling? Jesus skrev ikke noe. Den Jesus vi kan ha kunnskap om, er ham vi møter i NT, dvs. i kilder fra den første menighet. Fra den tid finnes ingen kilder om Jesus som er «nøytrale». Men det gis altså en tradisjon om Jesus, båret av apostler, som var øyenvitner og tradenter av Guds åpenbaring i Kristus og som utgjør kirkens grunnvold. Åpenbaringen vil Kristus selv utfolde videre gjennom sin kirke (Joh 16, 12f.).  Kildene forteller at Jesus grunnla en kirke, basert på hans befaling om å forkynne hans ord, døpe, holde nattverd å drive misjon like til verdens ender. Og han ville være med sin kirke like til tidens slutt.

Historikere vet at vitner og tekstlige kilder kan «lyve». Deres forhold til virkeligheten må med andre ord vurderes. Moderne historievitenskap har en sofistikert metode for kildevurdering. Noen av dens forutsetninger er her særlig relevante. For det første legger man til grunn at den fortidige oppfatning av virkeligheten kan være antikvert, dvs. ugyldig i dag. Dessuten er historievitenskapens virkelighetssyn prinsipielt dennesidig, slik at den historiske metode er i sin grunn agnostisk eller metodologisk ateistisk. Transcendent virkelighet av religiøs eller metafysisk karakter vurderes som illusorisk. Disse forutsetninger får konsekvenser for vurdering av NT som kilde, ikke minst når det gjelder Jesus. Han er ikke Guds Sønn fra evighet, ble ikke født av jomfruen, gjorde ingen undere, oppstod ikke fra de døde osv. osv. Men historievitenskapen kan ikke se bort fra kilder som hevder at slikt som dette er realiteter. Den betrakter kilder som levninger fra fortiden. Det gjelder også NT.  Og i disse levningene kan man møte reflekser av et virkelighetssyn som er antikvert, dvs. uforenlig med det moderne virkelighetsbilde. Men et antikvarisk syn på virkeligheten kan fungere som for eks." ideologi" for maktbruk eller gi positiv mening for mennesker i en vanskelig verden.

Innen historievitenskapen har man gjerne tatt det for gitt at kontinuiteten mellom Jesus og den kirke som kom etter er ham, er høyst problematisk. «Jesus forkynte Guds rike, men kirken kom,» het det. Det betyr at det ikke er sammenheng mellom Jesus, slik han var, og den kirke som kom etter ham. Andre har sett det slik at kirken var en naturlig virkning av menneskers møte med Jesu liv og budskap, selv om han selv ikke så for seg en slik virkning. Kirken blir uttrykk for en menneskelig reaksjon på Jesus.

Møtet med den historiske kritikk har utløst en teologisk motivert apologetikk baserte på filosofier som ikke tematiserer sannhetsspørsmålet. Jesus har betydning for oss, men den må forankres i vårt bevissthet. Han kan da tolkes slik at han blir" relevant" for oss og vår kultur, dens mentalitet og ideer. Vi får med andre ord en konstruert og kulturelt «hjemmelaget» Jesus. Apostelen Paulus tenker annerledes: Om Kristus ikke er stått opp, da er vår tro uten mening (1. Kor 15, 12-23). Er ikke graven tom og Kristus oppreist fra de døde, ligger vi med andre ord dårlig an som kristne. Noen har konstruert en egen "oppstandelsestro" for oss. Han er til eks. "oppstanden" i et  budskap om håp og fremtid.  Men kristentro hviler i realiteter som ikke vi har konstruert – i blodet på Golgata, i lidelse og brutal død, men samtidig i Maria Magdalenas møte med den oppstandne utenfor den tomme graven og hennes ord til disiplene og til vår tid: «Jeg har sett Herren!» (Joh 20,18).