Verdidebatt

Høyre-moralisme om fattigdom

I stedet for at en Stortingspolitiker skal fortelle folk med lite penger hva de skal snakke om rundt middagsbordet, bør hun lytte til folk med erfaring. Det har hun sjansen til nå.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har oppdratt fire unger under den norske fattigdomsgrensa. Som Høyre-politiker blir sikkert Margret Hagerup lykkelig over å høre at det for det meste har gått fint. Hun blir sikkert begeistret over å høre at vi reparerer klærne våre og koser oss på campingferie, og at vi faktisk klarer å betale regningene våre hver måned. Vi misunner ikke en gang naboen hans penger og flotte bil. Vi gjør som Høyre-politikeren vil: Vi lever nøysomt som tidligere generasjoner. Vi snakker til og med om økonomiske prioriteringer rundt middagsbordet. Så hvorfor stemmer ingen hjemme hos oss Høyre?

Jo, fordi Høyre-damen gjør det Høyre-folk alltid har gjort: forsvarer ulikhet og preiker nøysomhetsmoralisme kun for folk med lite penger.

Høyre er det partiet hvis velgere har best økonomi. Det er bare å sjekke valgresultatene i hovedstaden. Bydelene med de rikeste innbyggerne er blå som drømmen om en søttendemaihimmel.  Og intensiver om jobb, valgfrihet og risikovillighet går rett hjem blant de velbemidlede. De har jo fortjent det! De bidrar til produktivitetsøkningen. De tror på fortellingen om kaka; at dersom de tjener mer, blir kaka større, og det gagner stakkarene i andre enden av det sosioøkonomiske statushierarkiet. Smuler er også mat, må vite.

At noen kan tro på den kaketeorien etter Piketty, er meg en sann gåte. For han har ikke bare vist at forskjeller øker, men de er arvelige også. Og Høyre-damen forsnakker seg i sin de-fattige-har-det-ikke-SÅ-ille-og-er-ikke-SÅ-mange-heller-kronikk. Hun skriver om den uheldige ulikheten «som skyldes årsaker vi ikke kan gjøre noe med, som kjønn, ARV eller etnisitet.»

Men arv, kjære Margret Hagerup, er ingen naturlov, og den kan endres. Det har din egen regjering tragisk nok bevist ved å fjerne arveavgiften. Det er til og med vist at de som hadde besteforeldre med enebolig i Oslo på 60-tallet har 1000 000 mer i formue enn resten av oss. Nå er jeg selvfølgelig klar over at det var en litt annen form for arvelighet Hagerup mente i nevnte sitat. Men det understreker bare det poenget Stortingspolitikeren unnlater å fortelle i klartekst: Det lønner seg å fødes rik, smart og frisk.

Selv plasserer jeg meg langt til venstre på den politiske skalaen. Jeg tror at tidligere generasjoners nøysomhet Hagerup mener fattige i Norge i dag burde speile seg i, burde være et speil først og fremst for rikfolk og middelklassen. Det speilet ville vise dem en unødvendig privat velstand og en uforståelig overproduksjon. For hva er vitsen med å øke produktiviteten når vi produserer mer enn vi trenger? Hva er vitsen med å ha råd til å reise til Syden når det genererer CO2-utslipp som rammer oss alle?

«Dersom alle skal hige etter det som er foran oss, blir det til slutt et fattig liv,» skriver Hagerup. Om det er en slags velment mindfullnes beregnet på fattigfolk, eller et spark til sosialister som meg som drømmer om et samfunn der vi skal yte etter evne og få etter behov, vet jeg ikke. Men det kan i alle fall ikke være en oppfordring til at folk med penger nok skal slutte å drømme drittdrømmer om oppussing og Sydenturer.

For hadde folk tatt henne på ordet og jekket seg ned til inntektsnivået i vår familie og vært fornøyd med det, hadde den norske forbrukerøkonomien kollapset fullstendig. Det sier mye om både kapitalisme og Høyre-politikere. Og det burde vi prate mer om rundt middagsbordet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt