Gud snakker alle språk

Den norske kirke har lang erfaring i å tilby et kirkelig fellesskap til hørselshemmede og til den samisktalende delen av befolkningen. Denne erfaringen bør benyttes til å nå og inkludere både kristne innvandrere og mennesker som ikke føler seg hjemme i den tradisjonelle høymessen.

Jeg lar meg ofte fascinere av fleksibiliteten til å sjonglere mellom ulike språk- og kulturuttrykk i Kamerun. Menigheten jeg tilhørte da jeg var på feltarbeid, besto av mennesker fra 10 ulike språkgrupper. Gudstjenesten ble holdt på språket fulani, og prekenen ble tolket til gbaya eller fransk.

For noen år siden byttet menigheten språk på gudstjenesten, fra fulani til fransk. Mange av de unge forsto ikke lenger fulani, sa de, og derfor byttet de språk på hele gudstjenesten. Etter endringen var forsamlingen full av ungdommer, og gjennomsnittsalderen hadde sunket betraktelig. Fremdeles tolker de til et annet språk, ofte til fulani, for at flest mulig skal forstå.

Kamerun har 240 ulike språkgrupper, og for kirkene kan det være en stor utfordring å tilby alle medlemmene gudstjeneste på et språk de forstår, aller helst på morsmålet. Kirken har utviklet liturgier med ulike melodier, tilpasset de ulike folkegruppene.

Det har en sterk symboleffekt å synliggjøre at Gud snakker alle språk. Samtidig har det også vært et ønske, i hvert fall for den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun, å synliggjøre at kirken også er en arena for mangfold. Guds folk er ett folk, sammensatt av ulike mennesker, som må lære seg til å være sammen og respektere hverandre, også under gudstjenesten. 

Det er et dilemma, dette, at folk på den ene siden ønsker å feire gudstjeneste med likesinnede, som deler det samme språket og kulturen, samtidig som at det er et behov for kirken å synliggjøre og leve sammen i én mangfoldig kirke.

Jeg var en av dem som ble skuffet da Kirkemøtet i vår besluttet å begrense muligheten for mangfold i liturgivalget i kirken vår. Jeg tror at vi trenger et større mangfold, både for å omfatte dem som kommer fra en lavkirkelig bedehustradisjon, og for dem som liker den tradisjonelle høymessen. Vi trenger å inkludere ungdommenes språk- og kulturuttrykk, ulike lovsangstradisjoner og gospel. Og vi trenger som kirke å ta på alvor at vi har blitt et flerkulturelt samfunn.

Erfaringer

I Vesten ser vi en framvekst av såkalte migrantmenigheter. Ifølge en undersøkelse fra organisasjonen DAWN Norge i 2011, er det omkring 150 migrantmenigheter i Norge. 80-100 av disse befinner seg i Oslo. Etiopiere, eritreere, kongolesere, kinesere, nigerianere og burmesere - de har alle etablert egne menigheter med tilknytning til sin egen kirke i hjemlandet. Strengt tatt er dette ikke så ulikt våre egne sjømannskirker i utlandet, der nordmenn kommer sammen til sosiale og kirkelige fellesskap. 

Parallelt med framveksten av migrantmenigheter, opplever jeg fra Sandnes, at mange innvandrere og deres barn, også ønsker en sterkere tilknytning til en norsk menighet. Mange barn av innvandrere trenger også trosopplæring på norsk.

Utfordring til kirkemøtet

NMS har, i samarbeid med Den norske kirke, gjort seg erfaringer både med etablering av internasjonale menigheter i Norge, og med å etablere ungdomsmenigheter. Læringen fra disse satsningene, sammen med erfaringen fra samisktalende menigheter og døvemenigheter, bør brukes i det videre arbeidet for mangfold i kirken. 

Vi trenger altså større fleksibilitet i forhold til liturgier, språk og kulturelle uttrykk i høymessen. Jeg håper at det nye kirkemøtet vil være med på denne utfordringen.