Når vi i dag som kristne holder oss med de nytestamentlige skriftene som normative, er det ikke et utvalg vi selv har gjort, det er blitt gjort for oss for rundt 1800 år siden.
Min gode venn og kollega, John Kaufman, skriver i Vårt Land den 5. oktober et interessant innlegg der han problematiserer den vanlige bruk av «de første kristne» som den autoritative størrelsen som definerer hva som fortsatt kan kalles kristendom, og hva ikke. Han sier: «Hvis vi skal støtte oss til «de første kristne», må vi hele tiden velge hvilke av de første kristne vi skal lytte til, og da bryter prinsippet sammen – vi lytter ikke til «de første kristne», men til vårt utvalg blant de første kristne».
Apostelmøtet
Kaufman gjenspeiler her en utbredt oppfatning i nyere forskning på den eldste kristendommen – at den var en svært mangfoldig og svært sprikende størrelse. Sier vi at noen på denne brede viften var «innafor», og noen «utafor» kristendommen, uttaler vi oss om sannheten i religiøse overbevisninger, og det har historikeren intet mandat til.
Det siste er det ingen grunn til å være uenig i, men dermed er ikke alt sagt. Det er et historisk faktum at det selv blant første generasjons ledere av det vi kaller «urmenigheten» i Jerusalem oppstod uenighet og strid, og mellom noen av disse og for eksempel Paulus.
Men det er også et faktum at noen av disse konfliktene ble løst på møter der partene møtte hverandre og ble enige om en løsning alle kunne leve med. Det skjedde for eksempel på det såkalte «Apostelmøtet» som skildres i Apostlenes Gjerninger kap. 15. Paulus selv forteller at han la fram sin lære for de viktigste av lederne av menigheten i Jerusalem, og at de «ga meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap» (Gal 2,9). Når Paulus hører om partier i menigheten i Korint, blant annet at noen kaller seg Paulus-kristne, sier han at dette vil han ha seg frabedt. Kristne er de som følger Kristus – det greske ordet christianos kommer av det latinske adjektivet christianus, som ordrett betyr en «Kristus-tilhenger.»
Urkirkens overbevisning
Og – jeg hadde nær sagt: som ved et under – gikk det slik at skrifter som representerte de fleste av de kristne grupperingene i urkristendommen, fra Paulus på den ene siden til Jesu bror Jakob på den andre, og alle gruppene imellom, fikk «sine» skrifter inn i urkirkens felles samling av hellige skrifter, den samlingen vi kjenner som Det nye testamente. Og – like viktig – alle delte den overbevisning at disse skriftene fortalte eller bygget på historien om ham som oppfylte løftene i den jødiske Bibel, Det gamle testamente. Og her er de helt på linje med all seriøs historisk vitenskap: Den historiske Jesus var en jødisk mann, dypt forankret i jødedommen og dens Hellige Skrift.
Det «rette» bildet av Jesus. Men med en gang vi er i det andre århundre, møter vi tenkere som tenker helt annerledes om Jesus. De mener han ikke kom fra Det gamle testamentes Gud, men fra en helt annen guddom. Derfor, mener de, finner vi ikke det rette bildet av Jesus i de nytestamentlige skriftene, og det blir nødvendig for disse teologene enten å velge ut noe få av disse skriftene og «rense» dem for alle positive henvisninger til Det gamle testamente, samt utelukke hele denne siste del av bibelen (slik Markion), eller, mer radikalt, å skrive nye, alternative evangelier, slik som Tomas-evangeliet, der den oppstandne, eller «levende» Jesus snakker som om Det gamle testamente ikke eksisterte.
Utvalget er gjort
Det var dette den største kampen sto om i de første par århundrene (ca. 100–300 e. Kr.). Når vi i dag som kristne holder oss med de nytestamentlige skriftene som normative, er det ikke et utvalg vi selv har gjort, det er blitt gjort for oss for ca. 1800 år siden. Og jeg mener at det er gode grunner for å holde fast på det.
Historisk sett er det god grunn til å hevde at skriftene i Det nye testamente står i en helt annen historisk kontinuitet til Jesus selv og hans første disipler, enn de skriftene gjør, som betrakter Skaperen som uvitende, og hans skaperverk som en arbeidsulykke. Dette, tenker jeg, må det være mulig å si på rent historiske premisser.