Lene Auestad

2

Tid, nyliberalisme og psykisk økonomi

Verdensdagen for psykisk helse er avpolitisert i norsk utgave. Siden årets tema er "Gi tid", er det verdt å ta for seg de psykiske følgene av "tid" under nyliberalismen.

Publisert: 11. okt 2019

10. oktober ble Verdensdagen for psykisk helse markert. I Norge har organisasjonen Mental Helse valgt "Gi tid" som årets tema. Oda Rygh gjør i Dagbladet i dag oppmerksom på at det norske temaet avviker fra det internasjonale, satt av WHO, som er "Psykisk helse og selvmordsforebygging". Innlegget hennes beskriver hvordan de norske temaene, år etter år, systematisk individualiserer "psykisk helse" og unngår politiske anliggender. Budskapet legger konsekvent "ansvar for psykisk helse på skuldrene til den enkelte og ikke samfunnsmessige forhold". Men hvis vi først skal ta for oss tid, la oss snakke litt om tid under nyliberalismen.

"Tid er penger", tid er prestisje

Et av de første uttrykkene som som slår oss i dag angående tid, er metaforen "tid er penger". Tid er med andre ord, ifølge denne tankefiguren, noe som kan oppløses i noe annet, i en målestokk som alt kan innordnes under, nemlig penger. Det neste som da slår en, er hvor ulikt fordelt denne ressursen er. Alles tid er ikke like mye verdt, langt ifra. Noen har veldig mye høyere timelønn enn andre, og dette er mennesker hvis tid man ikke har råd til å kjøpe hvis man er lavtlønnet. Tid er dermed satt som et knapphetsgode. Det er vanlig å snakke om hvor liten tid man har, og det ligger prestisje i dette. Dermed formidler man at man har mye å gjøre, og følgelig at ens tid er verdifull, objektivt sett, m.a.o. i en forstand som kan omsettes i pengeverdi. Det at andre ikke får så mye ut av at man forteller dem at man har dårlig tid, kommer ikke med i betraktningen. "Effektivitet" er et honnørord. Det å kutte mest mulig ned på den tiden det tar å gjøre noe, betraktes som et gode i seg selv, selv om det langtfra alltid er klart hva denne effektiviteten er for.

Mening og varighet

I en passasje i The Human Condition som har blitt viet lite oppmerksomhet, bemerker Hannah Arendt at det offentlige rommet må overleve enkeltgenerasjoner for å fylle sin meningsbærende funksjon. Det må kjennetegnes av en varighet som står i motsetning til enkeltmenneskers og enkelthandlingers flyktighet for at mennesker skal kunne vie seg til det. Denne stabiliteten må til for at vi skal kunne ha noe felles, som binder oss sammen, som vi kan gå sammen i å samtale om. Dette står i sterk kontrast til nedbyggingen av offentlige institusjoner som har funnet sted med nyliberalismen. De privatiseres og splittes opp, og ansvar pulveriseres. De er ikke lenger våre, de tilhører noen andre, aktører som vil ta ut mest mulig profitt og flytte den ut av selskapet, investere den et annet sted. Denne typen forandring blir sett som et gode i seg selv, og gjøres noen ganger bare for forandringens skyld. Hvis et selskap opplever problemer, kan det endre logo. Overflate dyrkes fremfor dybde. "Dynamisk" er et hedersord. Dynamikkens retning er trolig mindre viktig.

Tidshorisonten kuttes

En følge av den nyliberale utviklingen er at flere og flere yrkesgrupper tvinges inn i korttidskontrakter. Mange tvinges til å opptre som selvstendig næringsdrivende heller enn som arbeidstagere, med påfølgende tap av rettigheter og trygghet. Kulturarbeidere som jeg er ofte i denne kategorien. Selv om det er de som bidrar til å lage de produktene som gjør at livet kan oppleves som meningsfylt, formidler subjektive erfaringer i tingliggjort form mellom ulike mennesker og over landegrenser, bidrar arbeidsbetingelsene negativt. Opplevelse av mening, som Arendt er inne på, krever en vid nok tidshorisont. Vi trenger både å kunne minnes fortiden og å kunne projisere våre planer inn i fremtiden med en viss grad av trygghet. Flere og flere underlegges betingelser der fremtiden ikke kan planlegges, fordi den er for usikker, og der engstelse for å overleve opptar mye energi. Det er nå oppstått et klasseskille, på tvers av tradisjonelle klasser, mellom de som kan planlegge frem i tid og de som ikke kan det. Kuttingen av tidshorisonten – et samfunnsmessig og politisk styrt fenomen – fører til meningstap, som igjen henger sammen med vanskeligheten med solidaritet i dag. Og det å øke graden av manges engstelse for å overleve, fører til mindre, ikke mer produktivitet. Hvis vi skal snakke om tid, la oss snakke om det nyliberale tids- og meningstapet.    

Arendt, H. (1958) The Human Condition, Chicago/ London: The University of Chicago Press.

Rygh, O. (2019) "Tannløst pjatt", Dagbladet, 10. oktober.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
3 dager siden / 3037 visninger
KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
21 dager siden / 1549 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
23 dager siden / 1419 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
2 dager siden / 954 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
23 dager siden / 857 visninger
Debatten om kvinners prestetjeneste er over
av
Bård Mæland
rundt 1 måned siden / 764 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere