Sunniva Gylver

75

Hvor farlig er religion?

Gjenkjenner vi det ekstreme, manipulerende og usunne i våre egne sammenhenger?

Publisert: 9. okt 2019

Den norske spillefilmen «Disco» har nettopp hatt premiere på norske kinoer. Hovedpersonen Miriam (19) er stedatter til en pastor i den ungdommelige karismatiske menigheten Friheten, og er en stjerne både på lovssangsscenen og freestyle-dansegulvet. Begge disse miljøene skildres med en sterk vekt på glitrende fasade og krav til prestasjon. Samtidig blir det raskt tydelig at Miriams familie er preget av konflikter, hemmeligheter og økonomiske bekymringer. 

Da det blir for mye for Miriam og hun kollapser to ganger i dansekonkurranse, blir hennes strategi «mer Gud» - å gå til en mer ekstrem og lukket religiøs sekt, der hun utsettes for en type hjernevask og renselse som har trekk av tortur. Filmen har en åpen slutt, i den forstand at vi ikke vet hvilken vei Miriam vil velge videre.

Sunn selvkritikk

Jeg tenker at vi som kirke og som religiøse ledere alltid trenger å kombinere glede og eierskap til det vi står i, med sunn selvkritikk. Vi har en historie der tro og teologi har blitt brukt og misbrukt til det meste opp igjennom historien. Vi har sett at religion kan mobilisere det beste og verste i oss. Jeg har selv hatt flere mennesker i sjelesorg, som har opplevd forferdelige overgrep i menighetssammenheng nokså identiske med det Miriam kommer opp i. Så lenge slike ting fortsatt skjer, trenger vi filmer som denne. Avhoppere og ungdommer i fare for å komme inn i slike miljøer, trenger at slike fortellinger løftes fram i lyset. Vi religiøse ledere trenger å minnes på vårt ansvar for hva slags tro og teologi som forkynnes og praktiseres i våre sammenhenger. 

Denne første delen av mine refleksjoner kom dessverre ikke med i intervjuet i Vårt Land på lørdag – og da tenker jeg at utfordringene jeg kom med i forlengelse av den, står tilsvarende svakere. Her er de i kontekst.

Nødvendig film for majoriteten?

MEN. Er det denne filmen majoriteten av norske ungdommer og foreldre trenger å se? Antakeligvis vil flere enn de som er aktive i en kristen menighet, komme til å se den, ikke minst på grunn av Frida Josefine fra SKAM – og langt flere vil få med seg debatten rundt den. De fleste av dem har sannsynligvis liten eller ingen erfaring fra kristne miljøer, i og med at bare en svært liten prosent unge er aktive i et menighetsfellesskap. 

Stadig flere nordmenn definerer seg som ikke religiøse. Mange norske ungdommer (særlig de med majoritetsbakgrunn, og enda mer om de bor i områder med lite kulturelt-religiøst mangfold) vokser opp uten noen rundt seg som har en synlig religiøs praksis. Deres kjennskap til religion kommer ikke minst fra media, der det eksotiske, ekstreme og brutale vies mye plass.

Mange fordommer om religiøse

Mitt inntrykk er at en del ikke-religiøse nordmenn har mange fordommer hva gjelder tro, kirke og religiøse mennesker og fellesskap, og tilsvarende ukritisk forhold til sitt eget ståsted (Det gjelder selvfølgelig også motsatt vei, i noen lukkete, religiøse miljøer). For meg er alle tro og livssyn uttrykk for en trosposisjon, enten den er religiøs eller ikke. Ingen av oss kan bevise med 100 prosent sikkerhet verken at Gud eksisterer eller ikke. For mange av de jeg snakker med som selv ikke har en religiøs tro, er det helt uforståelig. De gir uttrykk for at deres eget sekulære ståsted er et nærmest nøytralt utgangspunkt, og så må gjerne vi religiøse legge til en «side order» om vi trenger det – litt Gud eller french fries. Mange hevder at religion stort sett er årsak til konflikt og dritt, og i liten grad lar seg kombinere med kritisk tenkning og refleksjon. 

Lukkete og manipulerende miljøer uten selvkritikk finnes imidlertid overalt. Jeg intervjuet i sommer Tania Michelet om hennes oppvekst i akp-ml-bevegelsen. Hennes fortelling likner svært mye på den avhoppere forteller fra kristne ekstreme miljøer. Det finnes også flere beretninger fra mennesker som har hoppet av miljøer preget av ekstrem materialisme og forbruk, fasader og prestasjonspress, og en økonomisk tenkning som truer livet på jorda. Men fører det til selvkritikk fra oss som er del av det? Gjenkjenner vi det ekstreme, manipulerende og usunne der det finnes i våre egne sammenhenger? For den store majoriteten tror jeg ikke det handler om religion. Ser man seg blind på den grøfta, kan man falle i noen andre.

Reduserer ikke skepsis

I min prestehverdag og forskning har jeg møtt mange med en sterk motstand mot religiøs påvirkning. «Disco» reduserer nok ikke en slik skepsis, slik jeg tror filmer som «Så som i himmelen» og VGTVs «Frelst» heller ikke gjorde. Tenk om Miriam i siste del av fortellingen hadde blitt rekruttert inn i et annet ikke-religiøst, radikalisert miljø? Ett som hadde vært tettere på majoriteten av norske ungdommer? 

Håper på oppmerksomhet

Jeg tror merkevarer, bloggere, artister og idrettshelter påvirker de fleste norske ungdommer og deres syn på seg selv, livet, og virkeligheten langt mer enn Gud og religion. Jeg håper «Disco» og samtalene i forlengelsen av den kan bidra til at flest mulig av oss blir enda mer oppmerksomme på hva som driver oss, hva og hvem vi påvirkes av, og hvilke miljøer som synes å ha sterke og manipulerende ledere og mangle selvkritikk og sunn meningsbryting. Også langt utenfor religiøse miljøer.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere