Hans Aage Gravaas

51

Troende til litt av hvert

Det er alvorlig når kristne fellesskap og kristen forkynnelse gjør mennesker syke. Forkynnelsen skal utfordre, ja, i en viss forstand forandre, men forkynnelse skal ikke påføre mennesker angst eller psykiske lidelser. Filmen «Disco» gir oss mye å tenke på; enten vi kjenner oss truffet eller ikke. Berørt håper jeg likevel vi alle blir.

Publisert: 7. okt 2019

I går kveld (3.oktober) var jeg på kino. Jeg ble invitert med på pre-premieren av filmen Disco. Dette gav meg et nytt møte med usunne religiøse miljøer. På sett og vis er dette en oppfølger av «brent-barn-debatten» som herjet for en tid tilbake.

Jeg er luthersk kristen, men mener jeg også har god kjennskap til menigheter og organisasjoner med andre konfesjonelle ståsteder. Filmen gav oss mye å tenke på. Jeg kjente jeg meg likevel ikke «truffet» eller «angrepet» av det jeg så. Dette fordi jeg med stor grad av sikkerhet vet at de aller fleste kristne menigheter i Norge ikke er slik som dem vi møtte i filmen. Om noen skulle mene at dette er et velegnet utgangspunkt for generalisering eller stigmatisering, har de etter min mening en dårlig sak. Det blir også helt feil å bruke denne filmen til å «stemple» pentakostale miljøer på generelt grunnlag, tenker jeg.

Om jeg ikke kjente meg truffet eller angrepet, ble jeg likevel sterkt berørt. For dessverre kan avstanden mellom fiksjon og fakta til tider være kort. Det er mange viktige enkelttemaer i denne filmen som er verdt å ta meg seg og som utvilsomt bør gjøres til gjenstand for debatt. Jeg kan også med hånden på hjertet si at jeg faktisk har møtt kristne menigheter som har enkelte likhetstrekk med dem som ble beskrevet i filmen. 

Maktmisbruk finnes i ulike sammenhenger, ikke bare i religiøse miljøer. Mangel på åpenhet og transparens likeså. Fysiske og psykiske overgrep er selvsagt alvorlige uansett hvor de skjer, men jeg tenker det blir ekstra alvorlig når overgrepene rettferdiggjøres med åndelig begrunnelse. Åndelige overgrep kaller vi dette. Vi får i filmen et møte med mye av dette gjennom tre ulike, «fiktive» menigheter. Om disse menighetenes ytre fremtoning er forskjellig, er muligheten for maktmisbruk like stor enten man befinner seg i en moderne, ultrakarismatisk setting, i en gammeldags pinsemenighet med «bedehusstil», eller i et lokale med sakralt, høykirkelig ytre preg. Dette viser at man har god grunn til å være på vakt uansett hvor man måtte befinne seg. Seksuelle overgrep og andre former for maktmisbruk er da også avdekket i bedehusmiljøer, frimenigheter, i folkekirken, så vel som i den katolske kirke. Så her kan ingen unndra seg et kritisk blikk.

Manipulasjon er et annet tema i filmen. Å være vitne til at unge mennesker bli manipulert og bedratt av voksne personer er grusomt. At sannheten holdes nede av dobbeltliv, blankpolerte fasader og direkte løgn er direkte skadelig både for de mennesker som rammes og for evangeliets troverdighet.  Når dette rammer barn og unge blir det ekstra ille. 

Oppmerksomhetskåte, «krampekule» pastorer som vandrer rastløst rundt på scenen og som strør om seg med billige vitser og lettvint teologi er fælt å se på. Selvopptatte, ekstatiske lovsangsledere som leder forsamlingen i suggererende sanger med syltynne tekster likeså. Hvor er de kritiske spørsmålene? Hvor er det åndelige gangsynet? Jeg mener ikke at majoriteten av norske kristne menigheter er slik, men det finnes dessverre atskillige kristne fellesskap hvor enkeltelementer av dette finnes. Dette må man gripe fatt i.

Bratte og løse styringsstrukturer er god musikk for psykopater, narsissister og maktkåte enkeltpersoner i alle sosiale organisasjoner, religiøse så vel som andre. Innsyn, debatt, rammer og struktur er viktig. 

Det er alvorlig når kristne fellesskap og kristen forkynnelse gjør mennesker syke. Forkynnelsen skal utfordre, ja, i en viss forstand forandre, men forkynnelse skal ikke påføre mennesker angst eller psykiske lidelser. Når man står på prekestolen skal man være klar over at budskapet lander ulikt. Ulike livshistorier og personligheter gjør at vi ikke nødvendigvis «hører» det sidemannen hører. 

Det er også alvorlig at evangeliet forvrenges til å bli noe annet enn det det i virkeligheten er. Historien har dessverre vist at troende mennesker kan være troende til litt av hvert. Jeg har stor respekt for dem som tar seg tid til å lytte og ta hånd om «brente barn» med dype sår og skrammer, og som gjennom sjelesorg, veiledning, behandling eller nestekjærlighet gir dem muligheter til en ny start. Jeg har også stor respekt for kristne ledere som lærer av egne feil og som ikke er redd for å vise at de slett ikke var de glansbilder folk gjerne trodde. Ledere som tør å vise egen svakhet har gode forutsetninger for å formidle nådens evangelium. Disse viser at det etter oppgjør og tilgivelse kan stakes ut en ny kurs som gir nytt mot.

«Disco» gav oss mye å tenke på; alt er ikke nevnt her. Vi fikk mye å tenke på enten vi kjenner oss truffet eller ikke. Berørt håper jeg likevel alle ble. For her er det mye å ta tak i.

Det filmtekniske skal ikke jeg uttale meg om, men jeg synes at skuespillerne gjorde en god figur, ikke minst Josefine Frida som hovedpersonen Mirjam. Hun fremsto naken, ærlig og troverdig i et miljø preget av hykleri, skinnhellighet og uærlighet.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere