Heidi Terese Vangen

63

Skyhøye krav, himmelvid nåde

Det er ikke slik at jeg har så gruelig lyst til å tenke på at jeg synder. Men jeg tror en bevissthet rundt synd rett og slett kan gjøre folk lykkeligere.

Publisert: 4. okt 2019

Synd er et sjeldent samtaleemne i blandet selskap. Jeg merker selv hvordan det knyter seg i magen om temaet dukker opp i samtaler med personer av en mer sekulær disposisjon. Faren er at jeg kan komme til å si noe som får meg til å virke som en eneste stor pekefinger. En mørkekvinne som vil av med alt som er fint eller gøy. Plutselig er jeg satt på flekken og har et par øyeblikk på å forklare for et skeptisk publikum hvordan det er mulig å leve med en sterk bevissthet om synd uten samtidig å kvele alt som heter av livsglede og sunn selvfølelse.


Jesusbønnen

Som da jeg kom i fare for å si at jeg pleier å be Jesusbønnen for å roe ned tankene mine, og jeg fortalte at denne bønnen over tid er blitt et fast lydspor som slår seg på i hodet mitt når jeg står i kø, ved leggetid eller andre ledige stunder. Herre Jesus Krist, Guds sønn, miskunn deg over meg, en synder. Slik ber jeg.


En synder

Hvorfor i all verden ønsker du å tenke på deg selv som en synder?, spurte hun. Min samtalepartners reaksjon kom såpass overraskende på meg at jeg ikke fikk sagt stort mer enn at jeg synder daglig og ikke kan late som noe annet. Jeg svarte sant, men glemte det aller viktigste. Kristne bekjenner ikke sin synd fordi det er et poeng i seg selv å terpe på egen feilbarlighet, men når vi ser synden og bekjenner den, åpner vi oss opp for Guds nåde, og vi får leve i fellesskap med ham.


Ønsket om hellighet

Det er nemlig ikke slik at jeg har så gruelig lyst til å tenke på at jeg synder. Helst skulle jeg jo vært en helgen med hodet omkranset av et beskjedent lysskjær til enhver tid. Norge har tross alt bare én kanonisert kvinnelig helgen, så det er virkelig på tide at den hellige Sunniva får seg en venninne. Og skulle fremtidige ikonmalere lese dette, kunne jeg tenke meg å avbildes med en dverghamster. Agnes har lammet, Frans fuglene, Melangell en hare, og Heidi kunne altså tenke seg en liten smågnager.


Midt i gjørmen

Hadde det bare vært så vel, men som klisjeen lyder, får man ikke gjort noe med det en ikke erkjenner. Jeg synder som sagt daglig, og hvor enn mange synder jeg oppdager, er det garantert enda flere jeg ikke ser fordi jeg står midt i gjørmen med flekker på brillene. De er hverken små eller få, de forventningene Jesus har til sine følgere. Slik blir det derfor til at jeg hyppig stopper opp og tenker, å nei, ikke nå igjen, tilgi meg. Tilgi meg.


Tilgivelse

Jeg skjønner at dette for annerledestroende virker som temmelig triste greier. Usunn religiøsitet og alt sånt. Men så må jeg spørre, til hvem ellers kan man komme slik etter gjentatte feiltrinn? Bekjennelse i mellommenneskelige relasjoner kan være skummelt. Du kan risikere en kald skulder, et brudd eller oppleve at en fortrolig innrømmelse og bønn om tilgivelse brukes mot deg ved en senere anledning. Finnes det en mulighet for å slippe sårbarheten og heller fjerne synd som begrep, er det klart at det frister. Men er det riktig? Er det sant?


Glede gjennom sårbarhet

Selv om vi skulle sett helt bort fra spørsmålet om synd som en faktisk realitet – noe jeg generelt ikke anbefaler – tror jeg en bevissthet rundt synd rett og slett kan gjøre folk lykkeligere. Min erfaring er at varig glede fås gjennom sårbarhet. Jeg er mest takknemlig for det jeg har i livet mitt når jeg husker at jeg kan miste det. Og det er i det øyeblikket jeg tør være ærlig om mine stygge sider at jeg stiller meg fri til å ta imot nåden.


Nåde

Som kristen tror jeg at noen ser absolutt alt jeg gjør, sier og tenker, men elsker meg likevel. Og jo flere av mine svake sider jeg tør innrømme, desto mer storslagent virker det. Ikke at jeg liksom føler meg fristet til å teste nåden. Poenget er at syndserkjennelse - og bekjennelse - ikke trenger å være et uttrykk for en dyster livsholdning eller selvforakt, men det kan være motsatt. Og det var det jeg ikke klarte å formidle under den samtalen der jeg ble spurt om hvorfor jeg ønsker å tenke på meg selv som en synder. Jeg glemte å si noe om gleden over nåden.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1220 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1210 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1142 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
11 dager siden / 853 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 607 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 574 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere