Opplysningsvesenets fond er Kirkens eiendom alene

Det var en ungdomsrepresentant fra partiet Høyre, Tri­ne-Lise Øst­lund Blime, som var blant de første til å ta til orde for en avvikling av boplikt for prestene. Dermed initierte hun avslutningen av en mange hundre år gammel samfunnsinstitusjon i Norge, presteboligene.

Verdien av å «skaffe seg bolig» og være med på de siste tiårenes prisgalopp i boligmarkedet, og dermed - etter hvert - bli boligmillonær, var for fristende også for prestene, og det hadde Blime fanget opp.

Alle vet at det har vært en eventyrlig vekst i eiendomsmarkedet de siste 20-30 årene, særlig på det sentrale Østlandet. Helt vanlige arbeidstakere kunne bli mangemillionærer ved å kjøpe bolig - og så vente noen år.

Selvsagt skulle prestene få ta del del i dette økonomiske eventyret, mente Blime og Høyre. Men da kunne de jo ikke betale leie til Opplysningsvesenets fond, som sto som eier av boligene de bodde i. Prestene måtte også få være med på denne voldsomme «boligkarusellen» der stadig flottere kjøkken og bad, med varmekabler, fliser, parkett, tørketromler og induksjonskomfyrer bidro til at verdien av husværene stadig nådde nye høyder. I enkelte områder trengte man bare «vente», for eiendomsprisene økte uavhengig av standard,

Det ser ut til at toppen snart er nådd i boligmarkedet. Etter noen år med fokus på personlig, økonomisk vinning - innser vi kanskje snart hva som har gått til spille på Mammons alter?

Det som ble ofret var prestens synlige tilstedeværelse der han/hun jobbet. Ingen vet lenger hvor presten bor. En institusjon ble avskaffet i mange bygder og byer i Norge. Den falt for Høyres idé om investering og avkastning i boligmarkedet, og at slik finansiell «lykke» også skulle tilfalle prestene.

Opplysningsvesenetes fond fulgte selvsagt opp med salg av presteboligene og realiserte pengene fra salgene i investeringer og finansspekulasjon - slik også Oljefondet forvaltes. Og nå vet snart ingen lenger hvilke penger som kommer fra hvor, og da er det jo lettere for Staten å si at pengene tilhører dem.

Ikke nok med at Kirken, ved hjelp av Høyre, ble overtalt til å avvikle prestegårdene. Når pengene nå er «realisert» er de kun siffer på en konto, og har langt færre føringer enn tidligere.

Prestegårdene og -boligene pleide å være et sted der personer kunne komme, nesten uavhengig av tidspunkt på døgnet. Jeg vet det - for jeg er oppvokst i en prestebolig. Nå vet ingen hvor presten bor: Han eller hun bor vel i et hus, eller en leilighet, som man tenker kan selges etter etter noen år, og så delfinansieres til et enda større hus - og til sist bli et lite palass. Prestene er nå «skjermet» fra forstyrrelser. De har framforhandlet seg nokså strenge arbeidstidsrammer, og ingen skal vite hvor de bor, eller banke på døra sent på kvelden. At folk kom til alle døgnets tider måtte min far forholde seg til i alle sine år som prest - og han tok alltid i mot dem med åpne armer.

Kallstanken - verdien av tilstedeværelse for menigheten, hvor ble det av den? Og kan det tenkes at oppslutningen om Kirken som institusjon har lidd, og fortsatt lider på grunn av dette?

Det som er ofret er prestens synlige tilstedeværelse i bygda eller byen. Og det var partiet Høyre som ville det slik, etter hvert med støtte fra andre partier som sørget for å sikre «prestenes rett» til å være med på boligprisgaloppen.

Når Mammon styrer blir ofte andre hensyn sekundære.

Opplysningsvesenets fond skal selvsagt tilfalle Kirken i sin helhet. Selv om inntekter fra salg av prestegårder nå er plassert i ulike «avkastningsfond». Oppussing og vedlikehold av verneverdige kirkebygninger er kommunenes ansvar - og ikke et øre skal stjeles fra Kirken til slike formål. Staten har stjålet nok gjennom mange hundre år. Nok er nok!

Samtidig må vi innse at partiet Høyre har vært med på å avvikle en viktig kulturinstitusjon i Norge, presteboligene. Som mange av Høyres øvrige politiske framstøt, er også dette irreversibelt. Noe er tapt, men vi må gjøre det beste ut av det vi sitter igjen med.

Opplysningsvesenet fonds penger tilhører Kirken, ikke Staten, selv om Høyre - i regjering - har gjort alt de kan for å kamuflere fondets tilhørighet.

(Dette er en oppfølging av Ole Herman Fisknes’ innlegg om samme tema. Innlegget er skrevet som privatperson, og har ikke sammenheng med mitt ansettelsesforhold.)