Dåpen – et sakrament for hele livet

Dåpen forener og splitter. På den ene siden er dåp noe kristne har felles. De fleste kristne praktiserer dåp, og forstår den som en viktig del av sin identitet. På den annen side er ulik dåpsforståelse og dåpspraksis en stadig kilde til splittelse og uenighet. Særlig har hva som er det riktige tidspunktet for dåp, vært et omdiskutert spørsmål. Er det rett å døpe små barn eller må en selv være i stand til å bekjenne sin tro før en kan bli døpt?

Uenighet om dåpstidspunkt er ikke noe nytt fenomen. Også i oldkirken var det ulike meninger om dette spørsmålet. Mens noen forsvarte barnedåpen, mente andre det var best å vente med å døpe. Noen gikk til og med så langt at de ventet helt til dødsleiet, slik at de kunne gå ut av dette livet så rene som mulig. Etter hvert ble imidlertid den rådende praksis at kristne foreldre døpte sine barn kort tid etter fødselen. Fra reformasjonstiden ble imidlertid denne praksis utfordret av baptister og andre som mente man bare kunne døpes på sin egen bekjennelse.

Nedadgående tendens

Også i det norske samfunnet har de fleste tradisjonelt blitt døpt som barn. I de senere årene har dåpstallene vist en nedadgående tendens. Å døpe barnet sitt, er ikke lenger noe «alle» gjør. Det henger naturligvis sammen med at det norske samfunnet har blitt mer religiøst og livssynsmessig mangfoldig. Men også blant medlemmene i Den norske kirke er barnedåp ikke lenger like selvfølgelig. Mange tenker at det er best å la barnet selv velge om det vil bli døpt når det blir større. Selv om de ikke er blitt baptister, likner tankegangen: Dåp er ikke noe andre skal bestemme for deg, men et uttrykk for et selvstendig valg. Som en konsekvens av at færre døper, blir det stadig flere som ikke er døpt. En annen konsekvens er at stadig flere ungdom og voksne blir døpt i Den norske kirke.

Som respons på fallende dåpstall har Den norske kirke satt i gang ulike kampanjer for å markedsføre barnedåp. Gjennom drop-in-dåp utvider man samtidig perspektivet: Dåp er ikke bare for små barn, men kan skje når som helst i livet. Dette er etter min mening en nødvendig utvikling: Når ikke alle lenger blir døpt som barn, er det viktig å understreke at dåp er mer enn barnedåp. Det betyr også at man må respektere dem som velger å vente med dåp for sine barn, og man må legge til rette for at de likevel kan føle tilknytning til kirken for seg og sine barn. Det kan bety ordninger for forbønn og velsignelse av barn som ikke blir døpt (ennå). Det må bety at kirkens trosopplæring ikke bare er for dem som allerede er døpt, men også for dem som kanskje er på vei mot dåp på et senere tidspunkt. Selv om kirken fortsatt vil oppfordre sine medlemmer til å døpe barna sine, er det ikke slik at alt står og faller med at det skjer. Kirkens omsorg må ikke begrense seg til de døpte, og veien til døpefonten er alltid åpen.

Ulike svar

Sett i et økumenisk perspektiv framstår tidspunktet for dåp ikke lenger like splittende. Barnedøpende kirker døper i økende grad også ungdom og voksne. Kirker som selv ikke døper barn, aksepterer i mange tilfeller barnedøpte som medlemmer – uten å kreve at de blir døpt som voksen. Viktigere enn å spørre etter tidspunktet for dåp, er det å spørre etter innholdet i dåpen. Hva gir dåpen, og hva betyr det å være døpt?

Også her har kirkene gitt noe ulike svar. Mens noen har lagt vekt på selve dåpshandlingen som stedet der Gud gir sin frelse, har andre mer sett på dåpshandlingen som et symbol på det Gud gjør ellers i den troendes liv. I en bok med tittelen Dåpen: En nådens kilde som utgis i disse dager på Verbum forlag, argumenterer jeg for at både dåpen som hendelse og dåpen som prosess hører med i en rett forståelse. Som sakramentalt tegn viser dåpen både på det Gud gjør i selve dåpshandlingen, og til det Gud gjør etter dåpen. Dåpen er en avgjørende overgang i et menneskes liv. I dåpen gir Gud sin frelse: syndstilgivelse, nytt liv og Åndens gave. Men dette skjer på en foreløpig og foregrepet måte. Den endelige frelse får vi jo ikke del i før i fullendelsen, når vi reises fra graven i oppstandelsen på den ytterste dag.

Dåpen betydning er derfor ikke begrenset til selve dåpshandlingen. Den er et sakrament for hele livet. Dette var et viktig anliggende for Martin Luther. Å være en kristen er hver dag å leve i dåpens nåde. Det som er gitt i dåpen, skal utfoldes hver dag hele livet. Den Gud som handler med et menneske i dåpen, fortsetter å handle med det hver dag gjennom hele livet. Og hvis noen kommer bort fra troen, går ikke veien gjennom en ny dåp eller et ekstra sakrament, men gjennom å vende tilbake til dåpen.

Løfte om frelse

En annen måte å uttrykke at dåpen er et tegn, er å si at den er et løfte. I dåpen gir Gud oss løfte om frelse og nytt liv, og han begynner straks å oppfylle løftet. Et løfte inviterer til å bli trodd. Dåpens gave må mottas i tro. For den som er døpt som barn, betyr det at man må læres opp i den tro man er døpt til og inkluderes i fellesskapet i kirken. I Den norske kirkes dåpsliturgi kommer dette bl.a. til uttrykk i korstegningen «til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham».

At Gud gir mennesker noe nytt i dåpen, innebærer ikke noen nedvurdering av menneskelivet før dåpen. Det er skaperen som frelser. Og frelsen er ikke en erstatning av det skapte, men en fornyelse og fullendelse av det skapte. Gud handler ikke bare med den døpte, men med alle mennesker og med mennesket før dåpen.

Gjør en forskjell

Kirken har ofte hatt et ensidig negativt bilde av udøpte. For de fleste fortoner et slikt negativt bilde seg som urimelig, enten det dreier det som udøpte barn eller udøpte voksne. Troen på at Gud på en spesiell måte handler med mennesker i dåpen, betyr ikke det at udøpte er utenfor Guds nåde og kjærlighet.

Dåpen gjør likevel en forskjell i et menneskes liv: I dåpen blir et menneske ett med Jesus Kristus og del av kirken som Jesu kropp på jorden. Derfor kan kirken aldri slutte å forkynne hvilke skatter som ligger i dåpen og å invitere til dåp – for mennesker i alle aldre.