Verdidebatt

«Disse mine minste»

Gud har velsignet oss i Europa med mange nasjoner, kulturer og språk. Han har velsignet oss med jødefolket, som gjennom forfølgelse og lidelse har vist oss hvordan profetiene i Bibelen går i oppfyllelse. Han har også velsignet oss med et annet folk, «disse mine minste,» kaller han dem i i Matt 25,40.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er et folk som ble sendt i konsentrasjonsleirer under krigen, de ble masseutryddet - gasset, slik jødene ble. De har ikke noe land, og de er fortsatt blant oss i dag. I motsetning til jødene har de ikke fått noe hjemland å vende tilbake til. De har ikke fått noen oppreisning for uretten de har lidd, som har vært like omfattende og langvarig som jødenes.

Men «disse mine minste», er faktisk vår inngangsbillett til himmelen, sier Bibelen.

Jeg snakker ikke om innvandrere og flyktninger. Jeg kunne snakket om samene og andre urfolk, men jeg snakker heller ikke om dem. Samene har på tross av mye undertrykkelse, oppnådd både delvis selvråderett og kulturell og akademisk støtte de siste tiårene.

Hvem er så «disse mine minste,» som Bibelen omtaler? Vi er velsignet ved å ha dem blant oss. Du finner dem utenfor kirkedøra, ved butikken og på gatene i de fleste norske byer. Ofte har de en kopp foran seg, der de samler inn penger for livsopphold til seg selv, og der alt overskuddet sendes hjem til familiene i land der de fortsatt blir diskriminert. Som Slovakia, Bulgaria og Romania.

Mediene følger strømningene og holdningene i folket: Det er stygt, ulovlig og rasistisk å presentere konspirasjonsteorier om jøder, afrikanere, arabere og muslimer. Men det virker som at det fortsatt er tillatt å presentere rasistiske konspirasjoner knyttet til «disse mine minste». NRK har til og med bidratt til det med en vinklet og skjev dokumentar fra Bergen.

Jeg møtte en av disse «minste» på trikkeholdeplassen i Welhavens gate i Oslo for en stund siden. Vi ventet på trikken begge to, og vi snakket sammen en god stund. Han kom fra Slovakia og var i Oslo for å tjene penger, sa han. Det kom en trikk, og det gikk en trikk, for dette var et interessant møte - for oss begge, og jeg hadde ikke hastverk.

Så åpnet denne representanten for «de minste» ryggsekken sin, og tok fram en stor, uåpnet sjokoladeplate - og bød meg. Jeg merket meg at han ville dele av det lille han hadde.

Dette kjennetegner «disse mine minste», de deler av det de har. 
Når du går ut av kirken på søndag, og har gitt din skjerv i kollekten, da bør du sørge for å ha en ekstra mynt til «Guds minste» som ofte står utenfor. Du må gjerne ta deg tid til å snakke med dem. De kan lære oss mye, og de deler mer enn gjerne av det de har.

Til prestene i disse kirkene, som vet at de står utenfor: Gå ut og hent dem inn til gudstjenesten og nattverdfelleskapet.

Det er en velsignelse at vi i Norge har «Hans minste» blant oss, og det kan utfordre oss til å gjøre en forskjell i hverdagen. Jeg tror det er en grunn til at dette folket har kommet til oss: De er vår inngangsbillett til Guds rike.
(Innlegget er skrevet som privatperson, og har ikke sammenheng med mitt ansettelsesforhold i Det Norske Bibelselskap.)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt