Verdidebatt

Servietter og skam

Kristne kvinner skal helst ikke påtale urett, og i hvert fall ikke i hvilke saker som helst. Jeg har erfart å bli belært av andre, og kanskje særlig av enkelte menn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi møttes i vinter, hjemme hos meg, til en middag vi skulle tatt for lenge siden. Vi hadde så mye å snakke om, tema som vi hadde vært innom i mange korte møter gjennom åra, men som vi nå hadde satt av en hel kveld til å snakke om: Teologiske stridsspørsmål, kirkepolitiske kamper, livet, sårbarheten og alt dets vesen.

Skam

Som vertinnegave fikk jeg flere pakker med lekre Marimekko-servietter, servietter så eksklusive at jeg aldri har unna meg å kjøpe dem sjøl. Vi spiste, drakk og snakka i time etter time. Litt overraskende for begge tok samtalen en vending mot å snakke om skam.

Begge hadde lang erfaring med å stå opp for saker som det var betimelig å stå opp for: Urettferdighet, diskriminering, usunn teologi og undertrykkende politikk. Men det som viste seg også å være en felles erfaring, var skammen, vår egen skam, som ofte kom etter at uretten var påtalt.

Hvorfor skamfull? 

Begge var overraska over at den andre følte skam over å ta kamper som så opplagt var riktige å kjempe for. Like fullt, begge hadde erfart når adrenalinet og kampmotet hadde lagt seg, at vi satt rødmende igjen med nedslåtte blikk og lurte på hvordan vi egentlig kunne finne på å gjøre noe så avsindig, å påtale høyt og tydelig at noe var hakkandes galt i verden eller kirken. Hvorfor følte vi oss ikke modige i stedet? Hvorfor var vi ikke stolte, men skamfulle?

Ligger og lurer 

«Tid skaper skam», sa min venn. «Når det roer seg, når det første sinnet legger seg, når pulsen synker etter alt som har skjedd, DA kommer skammen krypende. Den har ligget der og lurt og venta. Den kommer ikke fram når den kan møte konkurranse fra de andre følelsene. Den kommer når den vet den har størst kraft. Samme hvor rett vi har, samme hvor riktig det var å gjøre og si det vi har gjort og sagt: Skammen står klar til å dra det ned, gjøre det skittent og mørkt. Ned skal det, dras inn i spindelvev og morknende treverk, i den hulen som ligger under alt og truer med å bryte sammen.»

Kristne kvinner

Vi var begge godt skolert i Berit Aas' identifisering av de fem herskerteknikkene, der påføring av skyld og skam er en av de mest kjente. Men vi trengte å gå enda dypere til verks. Vi begynte en forsiktig analyse av hva det kunne skyldes. Vi fant etter hvert et slags mønster i hva som utløste skammen.

Noe av det skyldtes at vi var kvinner, endatil kristne kvinner. Kristne kvinner skal helst ikke påtale urett, og i hvert fall ikke i hvilke saker som helst. Noe av det skyldtes at vi ofte ble forklart av andre hva reaksjonene på urett egentlig handla om. Begge hadde erfart å bli belært av andre, og kanskje særlig av enkelte menn, om at reaksjonene våre egentlig handla om noe annet enn pålydende.

Noe av det skyldtes at vi også ofte ble fortalt at det alltid fantes andre saker som var viktigere å kjempe enn dem vi sjøl hadde gjort oss til talskvinner for. Våre kamper var sjelden verdige nok, og det var heller ikke vi. Det var alltid noe feil, enten med oss som tok kampen, eller med selve kampen.

«Mansplaining»

Da jeg sto opp morgenen etter dette besøket, falt øynene mine på Marimekko-serviettene på stuebordet. Ved synet av dem kjente jeg at skammen hadde mista mye av sin makt. Vi hadde avslørt den, min middagsgjest og jeg. Serviettene ble en påminnelse om at skammen ikke snakker sant.

De siste dagene har det pågått en særs interessant debatt om vår egen tids modigste menneske, Greta Thunberg, der alt dette og mere til anskueliggjøres. Det er en vifte av skampåføring som utfolder seg foran øynene på hele verden. Hun diagnostiseres. Hun stakkarsliggjøres. Saken hun har gjort seg til talskvinne for, relativeres. Om ikke det er nok å være kvinne, er hun også så ung at hun kan kalles et barn. Det gjør det enda verre. Mansplainingen vil ingen enda ta.

Symbolske servietter

Om Greta Thunberg føler skam, aner jeg ikke. Det ville være underlig om den ikke slo til når pulsen hennes etter hvert synker litt.  Kommer den, håper jeg hun får noen tonn med symbolske Marimekko-servietter fra gode mennesker som skjønner skammens dynamikk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt