Ufruktbar formal-logikk om lister ved kirkevalg

Olav Hauge har i et innlegg i Vårt Land 1.10. skrevet om det jeg har kalt pervers effekt ved bruk av nominasjonskomiteenes lister, nemlig at en velger kan bidra til å sikre mandat til kandidater som står for det stikk motsatte av det velgeren står for. Utgangspunktet er at ved å bruke lista, bidrar velgeren til at lista styrker sine sjanser til å ta flere mandater. En pervers effekt oppstår når det iverksettes anbefalingsaksjoner for å kumulere visse kandidater på disse listene. Det trengs ikke så mange som følger anbefalingene, før det er de anbefalte som får flest personstemmer, og blir valgt. Ved de to siste valg har konservative grupper anbefalt, og i stor utstrekning lykkes med å få valgt konservative kandidater fra nominasjonskomiteenes lister. Velgere som ikke oppfatter seg som konservative, har ikke nådd fram med sine individuelle kumuleringer, men siden de har brukt lista, har de sikret flere mandater til de konservative.

Uten praktisk betydning

Hauge har selvfølgelig rett i at denne effekten kan tenkes å gjøre seg gjeldende for alle lister, men det er formal-logikk uten særlig praktisk betydning. De to øvrige lister som forelå, Åpen folkekirke og Bønnelista, fremmet som kjent programmer som kandidatene forpliktet seg på, i likhet med hva politiske partier gjør ved de offentlige valg.  Spredningen i oppfatninger vil derfor være mindre innen slike lister. Det er imidlertid ikke det Hauge kaller «uenighet internt mellom kandidater på listene» som er den viktigste forutsetningen for at det kan oppstå pervers effekt. Viktigere er det at det faktisk iverksettes anbefalingsaksjoner. Slike aksjoner er lite sannsynlige innen partilister. Men ved anbefalingsaksjoner blir nominasjonskomiteenes lister partilister for de anbefalte, og de som ikke er anbefalt, blir listefyll. Ca 80 prosent av dem som ble valgt, var anbefalt.

Hauge berører også regler for forhåndskumulering og sperregrense. Hva angår forhåndkumulering, kan man ikke tillate det ved lister som skal være bredt sammensatt, slik nominasjonskomiteens lister skal være – i det øyeblikk man forhåndskumulerer, blir ikke lista like bred, fordi et par kandidater får fortrinn. Sperregrensen, regelen om at en kandidat må ha blitt kumulert av minst 5 prosent av de som bruker en liste for at kumuleringene skal telle, har fått ufortjent mye oppmerksomhet, men har neppe har hatt praktisk betydning; de som blir valgt, er kumulert av langt flere. Hauge kan imidlertid ha rett i at en slik regel godt kan gjelde alle lister.

Ikke perverse lister

Siden jeg nå må skrive enda en gang: I Østlandsaviser var det en debattant som skrev om perverse lister. Det er en villedende begrepsbruk. Lister, eller de som står på lister, er ikke perverse. Det perverse oppstår i skjæringsfeltet mellom brede lister og ensidige anbefalingsaksjoner, og gjelder med referanse til velgere som har andre standpunkter enn de som anbefaler og blir anbefalt.