Bjørn Håkon Hovde

6

Misjonsoppdraget er viktigst

Er misjonsoppdraget i ferd med å bli glemt av norske kristne, menighetene, prestene og fellesrådene? Noen kristne er gode og trofaste givere til misjonsorganisasjonene: De ber og gir, og det bringer velsignelse til mange land. Men har vi ikke alle et oppdrag om å være hverdagsmisjonærer her i Norge?

Publisert: 2. okt 2019

I løpet av de siste 40-50 årene har det gradvis blitt etablert en kultur der tro, og særlig kristen tro, har blitt stadig mer privatisert. Vi tør sjelden utfordre noen med evangeliet, vi vil ikke virke «misjonerende». Derfor tør vi heller ikke framheve Jesus, fordi vi tror det kan bidra til konflikt og mishag, og så er det heller ikke «politisk korrekt», for tro har blitt en «privatsak». Vi er redde. De fleste av oss kristne er redde i møte med våre medmennesker. Har Gud bedt oss om å være redde? Nei, Gud har bedt oss om å være frimodige (Apg 4,29-31). De gangene jeg har våget å være frimodig, har jeg kun fått positive tilbakemeldinger og velsignelse tilbake, og jeg har fått venner på den måten.

Hverdagsmisjonær

De siste ti årene har jeg gradvis utfordret meg til selv å våge mer, og hva opplever jeg? Svært mange av de menneskene jeg kanskje ikke ante at hadde en tro, åpner seg. Noen må «dytte dem» i riktig retning. Kan du som leser dette også bidra til det? Det skal ikke mer enn en samtale til, men du må ikke være redd! Og du må bevege deg litt utenfor «komfortsonen». Det kan begynne med et smil, et håndtrykk - og kanskje må du vente en stund før du presenterer evangeliet for vedkommende, men du vil forstå tid og sted ved hjelp av Gud og din egen forstand - som Gud har gitt deg.

Jeg snakker nemlig om mennesker man møter utenfor «menighetsbobla». De er kanskje ikke selv åpne om at de finner trøst, håp og mening i evangeliet. Det holder de skjult, for det skal man liksom ikke snakke om i det moderne Norge. Kanskje åpner de seg om noe annet - noe de strever med, eller som er vanskelig for dem? Ta disse menneskene med i dine bønner, og fortell dem om det. Si: «Jeg vil be for deg!». Det kan være for en kollega på jobben, for leieboeren eller husverten din, det kan skje på skolen, på treningssenteret, på puben, blant familiemedlemmer og blant mennesker man kommer i kontakt med på ulike steder og områder i livet. Da åpner de seg ofte også om sin egen tro, og så opplever man dypere samtaler om grunnleggende og viktige spørsmål som gjør at man får en ny venn, en venn gitt deg av Gud selv. 

Bibelmisjon

En bekjent av meg, som er lærer, og hadde opparbeidet seg et mentor-forhold til en av sine voksne elever på en multikulturell skole i Oslo, ga for noen dager siden en bibel til denne eleven. Dette var en bibel skrevet på elevens eget morsmål. Responsen var god. Eleven slo opp i Bibelen, leste tekster, oversatte med entusiasme, og forklarte hva de ulike setningene, versene og kapitteloverskriftene var på norsk. Han ba om at en liten hilsen ble skrevet på innsiden av Bibelen. Det ble en kjær eiendom fra en lærer til en elev - og den betydde visst svært mye for ham. Var ikke det fint? Er det noe å være redd for? La oss alle være misjonærer og bibelmisjonærer. Og la oss være frimodige!

Kirkens misjonsansvar

Norge og Oslo fylles av stadig flere innvandrere som kommer hit fra andre verdensdeler enten på grunn av familiegjenforening, som flyktninger, eller de kommer hit for arbeid. Svært mange av dem bosettes i Groruddalen eller i Oslos sørlige bydeler.

Kirkevergen i Oslo har anbefalt å legge ned en rekke kirker nettopp i dette området der misjonsoppdraget bør være aller viktigst. 

Hvorvidt en kirke skal bestå eller nedlegges må ikke handle om at oppmøtet ved søndagsgudstjenesten er lavt. Det bør heller ikke handle om fastsatte arbeidstider for prester med «administrative møter» som spiser opp tida den enkelte presten ellers hadde hatt til misjon og forkynnelse. Prester må i dag, på samme måte som for hundre og to hundre år siden, læres til, og forstå, at de går inn i et kallsarbeid: Å forkynne og formidle Guds ord bør være en drivkraft som gjør at lønn og arbeidstid blir sekundært.

Enkelte områder av Oslo er nå misjonsmark - på samme måte som Santalistan var det, da de kjente misjonærene, Skrefsrud og Børresen, kom til India på 1800-tallet. I disse områdene av Oslo må ikke kirker nedlegges. De gamle menighetskirkene i Groruddalen må omdefineres til misjonskirker og betjenes av prester som brenner for misjonen. De er like viktige som misjonsstasjonene Santalmisjonen etablerte i India ved forrige århundreskifte. Og det bør være en spesiell utfordring til disse menighetene i Oslo om å «Gå!» 

«Gå, gå - høsten er stor,» heter det i en kjær misjonssang. De som har vært til stede på et møte i Santalmisjonen (Normisjon), Misjonsselskapet eller -sambandet vet hvilken kraft det har når denne sangen strømmer fra forsamlingen. I dag er det en utfordring til oss her i Norge og til prestene i Oslo: «Gå, gå!» blant folkene dere skal tjene, ikke bare blant dem som kommer til dere, men først og fremst blant dem som ikke kommer. Og da kan man dessverre ikke alltid forholde seg til «allmenn» arbeidstid, ferier, overtid og avspasering på samme måte som en hver annen tjenestemann. Å være misjonsprest betyr at man har Bibelen som første rettesnor og arbeidsgiver.

Det er et nederlag om vi legger ned flere av kirkene i Groruddalen. Nå har Den norske kirke fått misjonsoppdraget i fanget - og det er et oppdrag den må fylle og forvalte. Det holder ikke å ta opp kollekt til misjonsorganisasjonenene noen søndager i året, børste seg på skulderen, og si «vi har gjort vårt». Som prest og som menighet har man en oppgave, og den står nedtegnet i Matteus 28, 19-20. 

Kirkens egentlige utfordring har vært uforandret i 2000 år - og står fast i misjonsbudet. Kirken kan ikke styres av samme kapitalistiske lover om tilbud og etterspørsel som andre offentlige og private tilbud og tjenester. Som kirke har vi et oppdrag som blir viktigere i takt med at oppslutningen og bruken av kirkehuset avtar. For nettopp der det skjer trengs Kirken mer enn noe annet sted. De kirkene og menighetene i Oslo som foreslås nedlagt/sammenslått av Oslo kirkelige fellesråd, det er de ALLER VIKTIGSTE KIRKENE hvis vi tar Misjonsbudet på alvor. Der trengs Guds ord mest.

Stå for Guds ord

Vi må være misjonærer i hverdagen. Vi må ikke være redde. Vi må våge å stå for Guds ord og bringe det videre til vår neste - som kollega, som venn, og ikke minst som prest - og oppdraget er størst der Guds ord er minst kjent: Gå, gå! For høsten er stor.

(Innlegget er skrevet som privatperson, og har ikke sammenheng med mitt ansettelsesforhold i Det Norske Bibelselskap, og Bibelselskapets synspunkter.)



2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1862 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1602 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
24 dager siden / 1575 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1544 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1414 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1296 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1166 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere