Per Arne Sandvold

18

Veien til makt

Hva er det med veien til makt som gjør at velgerne ikke kjenner seg igjen? Hva er det som skjer i de lukkede rom når partiene forhandler om posisjoner etter valget? Veien til makt er brolagt med mange hensyn, og styrt av krefter vi ikke ser.

Publisert: 30. sep 2019

Nå er straks måneden over som bestemmer den politiske hverdagen framover i kommunene. Valgkamp, valg, forhandlinger og posisjoner har preget dagene for de involverte. Neste måned inntar de nyvalgte lederne og medlemmene sine plasser. Innbyggerne har sagt fra om hvem de ønsker skal styre kommunen, og av hvem. Men har de fått det som de ønsker? Gjenspeiler partienes fremforhandlede posisjoner det folket ønsket i valget? Hvis ikke, hva er det som har skjedd?

Det er alt for mange eksempler på at velgerne ikke kjenner seg igjen etter at forhandlingene om posisjoner er ferdige. Det er et misforhold mellom resultatet fra valget og forhandlingsresultatet etter valget. Jeg tror årsaken ligger i veien til makt. Den veien ser ut til å være brolagt med mye forskjellig. Alle sier de forhandler til det beste for kommunen og partiet, og de forhandler for å komme i posisjon til å utføre partiets politikk. Hvorfor står vi som velgere da uforstående tilbake?

Valget er litt høytidelig. Det er den gangen hvert fjerde år da jeg som innbygger sier fra hva jeg ønsker med kommunen og lokalsamfunnet. Jeg finner mitt parti, og folk jeg har tillit til, og avgir min stemme. Fram til da har jeg vært innom på valgstand og undersøkt hvem jeg vil støtte. Jeg har fulgt med på facebook, og sett hva partiene legger ut. Jeg har lest de mange leserbrevene i lokalavisa, og av og til gremmet meg over hva noen kan tillate seg å skrive i kommentarfeltene på sosiale medier. Og jeg har valgt å stole på det partiene sier om hvem de kan, og ikke kan samarbeide med etter valget.

Hvis jeg er politiker og stiller til valg, lever jeg i håpet. Det er mye som skal ordnes. Partiet må først og fremst finne folk som er villige til å stille til valg. Så må det finne folk til å sette opp og bemanne valgstanden, de må utarbeide et program, trykke det og distribuere det til alle postkassene i kommunen. Partiet må også finne folk til å skrive leserinnlegg, og til å svare på andres innlegg. Er jeg politiker har jeg det derfor travelt i denne perioden. Så kommer valgdagen, og resultatene begynner å tikke inn på valgvaken. Jubelrop i ett hjørne og stille resignasjon i et annet høres i lokalet der det er felles valgvake. De som gjorde et godt valg, finner mange forklaringer på det i egen innsats. De som har gjort et dårlig valg, forstår først ingen ting. Deres konklusjon er at det ikke er sammenheng mellom all innsatsen i valgkampen, og valgresultatet. Velgernes dom kan være hard.

Det går ikke lang tid fra resultatet foreligger til forhandlingene mellom partiene starter. Alle har sin strategi for hvem de vil samarbeide med, og hva de vil oppnå gjennom et slikt samarbeid. Det overordnede målet er posisjon for å få gjennomslag for mest mulig av partiets politikk. Det er i hvert fall det de sier; politikerne.

Valgkampen, selve valget og de senere forhandlingene er alle steg på veien til makt. I den første delen er det om å gjøre å nå ut til flest mulig med eget partis fortreffelighet. Da er alt åpent. Når valget er gjennomført, starter forhandlingene som er begynnelsen på veien videre. Da lukkes dørene. Da drøfter partiene: Hva vil partiet oppnå i forhandlingene? Hvem er det lurest å samarbeide med? Hvor kan vi som parti få størst gjennomslag? Hvilken strategi skal vi følge i forhandlingene?

For den enkelte politiker, kan spørsmålene være annerledes: Hvordan skal jeg få oppfylt mine ambisjoner og ønsker? Hvem bør jeg snakke med? Hvordan kan jeg få den posisjonen jeg drømmer om; en posisjon med anseelse?

Så går forhandlingene sin gang. Ulike partier og partigrupper kontaktes. Iveren etter å oppnå makt blir sterkere og sterkere. Løftene under valgkampen om hvem partiet kunne og ikke kunne samarbeide med, blir fjernere og fjernere. Det er kontakter i ulike retninger. Møtene er tette. Partiet kommer til slutt fram til en avtale. Forhandlerne går tilfreds til sengs. Dagen etter er imidlertid alt snudd på hodet. De tilfredse forhandlerne opplever plutselig at det partiet de trodde de hadde avtale med, har inngått avtale med andre. En avtale som ikke skulle være mulig ut fra det som ble lovet i valgkampen.

Velgerne forstår ingen ting. Det er lett å komme med påstander om løftebrudd og ufine forhandlinger. Avstanden fra en tilsynelatende seier i valget, til et nederlag i forhandlingene er kort. Hva er da vitsen med valget, når partiene likevel etter valget gjør noe helt annet? Hvorfor blir det slik, ofte?

Maktens tiltrekningskraft ser ut til å overskygge alt annet når valget er unnagjort. Her er det helt andre krefter enn valgresultat som rår. Her gjelder det å være rask og smart, ja kanskje litt slu og ufin. Her skjer det ting som kanskje ikke tåler dagslys. Lukkede rom er flittig brukt. Alle midler ser ut til å være lov for å oppnå makt; selvfølgelig utad til det beste for landet, kommunen, folket og partiet.

Makt er i utgangspunktet nødvendig for å få gjort en jobb i politikken. Det er ikke makten, men veien til makten som jeg tror er problemet. Da ser det ut som om det er makten i seg selv som er poenget, ikke makten som et middel til å gjennomføre den politikken velgerne ga beskjed om i valget at de ønsket seg. Den som vil opptre redelig og åpent, vil ofte tape i dette spillet. Rakrygget, ja, men uten makt i tråd med valgresultatet. Er det slik vi vil ha det?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere