Øystein Blymke

Tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet
51

Hva visste Dante Alighieri om vårt endelikt – eller om den trosødeleggende forkynnelse?

Publisert: 30. sep 2019

I Dantes litterære verk «Inferno» fra 1300-tallet forteller dikteren om intet mindre forskrekkelig  eksistensielt enn det syndige menneskets vei til Helvete; til fortapelsens rike. For oss moderne mennesker er Dantes gudssyn, om å måtte utholde et mulig helvetes liv etter døden, rett ut sagt, skrekkelig lesning. En etter-døden-opplevelse å se fram til, egnet til å fremskynde tankene om hva man har gjort, og vil gjøre i resten av sitt jordiske liv .

Ønsker man litt åndelig trøst etter å ha lest Dante derfor, litt fred i sjelen rett og slett, bør man lese artikkelen «Trosødeleggende forkynnelse» skrevet av Chistine H Aarflot (Aftenposten 25ds.). Aarflot har for øvrig både doktorgrad i Det nye testamentet, og i tillegg er hun prest.

Aarflot vet ikke helt om hun skal tro på fortapelsen ..: «for hva som finnes etter døden er et mysterium» sier hun. Ja, så riktig, så riktig. Man skal ikke stå mange sekundene å stirre opp mot en funklende klar stjernehimmel før man skjønner at det hele, er og blir et stort mysterium. 

Og hvorfor tar ikke vi mennesker til takke med det? Til takke med å overlate til skaperverket (gjerne det guddommelige) å bestemme hva som vil skje med oss, etter at vårt jordiske liv er slutt? Et liv levet, mer eller mindre syndig, alt etter hvem som (be)-dømmer oss.

Nei, vi gjør ikke det. I stedet forsøker vi å finne jordiske svar på hva skaperen vil gjøre med oss, etter at døden har innhentet oss. Vi tolker skriften, vi forkynner og forklarer våre medmennesker, om alt hva Han kan ha ment, og om alt om hva Han antakelig vil gjøre – Om Han vil straffe oss eller tilgi oss, noen eller alle våre synder.

I dette kaos av tanker, om fortapelse, synd og tilgivelse, skriver Aarflot befriende ydmykt og vart, om Gud som «livs-giver», fylt av kjærlighet: «Jeg vil heller ha en kirke som tar menneskers liv på alvor enn Bibelens tvetydige ord» sier hun. Selv om prestens ord ikke gir fyldegjørende svar, er den søkende formen hun bruker, sterkt å foretrekke fremfor ord og uttrykk fra skriften, tolket og formidlet kun egnet til å skremme, eller for tilrive seg en religiøs forankret makt over andres kropp og sjel.

Dantes Inferno er stor litteratur. Men, den er ikke egnet til å skape ro i sjelen. Storheten ligger derfor  like mye i det litterære, og i det etiske – og i det allmenn-menneskelige, som i det bibelske eller teologiske. Et sentralt spørsmål hos Dante var; hvorfor vi mennesker ikke gjør det rette, når vi vet hva det rette er? Overført til den dagsaktuelle situasjon, kan man si det slik: Vi vet hva vi må gjøre for å redde verden dra sult, fattigdom, krig og klimakatastrofer, men vi gjør det likevel ikke.

Hvorvidt en slik kollektiv vegring mot å gjøre det rette når vi vet hva som er rett, er i seg selv et mysterium. Hvorvidt vår vegring gir Skaperen rett til en kollektiv straff over oss mennesker- en form for fortapelse, vet vel verken Dante eller samtidens teologer. Dante hadde imidlertid en advarsel til samtiden, Han advarte mot egoismen og selvopptattheten, en egenskap som får oss til å gjøre det u-rette.

Henrik Syse, en av nåtidens anerkjente filosofer skal ha sagt (ifølge Runa Kvalsunds artikkel, 18.12.2017 i VL) at vi ikke må gå i sjokk over Dantes dommedagsprofetier, men søke å forstå middelalderdikterens moralske budskap. Dantes univers inneholder dessuten også bilder eller allegorier av den straff vi mennesker kan vente oss (en gang), og som er tilpasset alvorlighetsgraden i forbrytelsen – en betraktningsmåte like mye sett ut fra et universelt moralsk etisk ståsted, som et bibelsk ståsted – strengt teologisk fortolket.

Spørsmålet er så om Dantes Inferno gir oss mennesker av i dag en anvendbar moralsk ledetråd å følge? Kanskje. Men, da må vi vel erkjenne at et jordisk Inferno kan være i emning hvis vi ikke kollektivt erkjenner vår moralske plikt som mennesker - og medmennesker: Det betyr å gjøre det vi vet er rett, men som vi likevel unnlate å gjøre. Ene og alene fordi vi lar egoismen og egennytten trumfe den menneskelig fornuft. Kanskje det kan hjelpe på både samvittigheten og fornuften, å ta en tur ut av og til, stirre noen sekunder opp mot en funklende klar stjernehimmel. Da erkjenner man i det minste, at det hele, er og blir et stort mysterium..

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2736 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
27 dager siden / 1884 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 996 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
29 dager siden / 686 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
13 dager siden / 617 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere