Farhan Shah

41

Kritikkens psykologi

God kritikk beriker våre menneskelige relasjoner

Publisert: 30. sep 2019

I en mellommenneskelig kontekst preget av positiv speiling, god mentaliseringsevne og epistemisk åpenhet, kan den (religions)kritiske aktivitet muliggjøre en berikelse av menneskelige bånd, og således en mer fruktbar konstruktiv-kritisk samtale som yter bredden og kompleksiteten i menneskets aktivitetsrom rettferdighet.

Vi er alle «kastet inn i» en mellommenneskelig kontekst. Å være uten relasjoner innebærer å være intet og ingen. Menneskets relasjoner er med andre ord byggesteiner i vårt mentale liv. Vi er alle født inn i en relasjonell kontekst, og vårt grunnbehov for tilknytning og tillit kan betraktes som konstituerende for psykologisk utvikling og identitetsdannelse. Sagt med andre ord, vår selvfølelse og selvverd er i stor utstrekning formet av hvordan vi speiles i relasjoner. Graden og kvaliteten av speilingen har stor betydning for hvordan vi opplever vårt eget selv i verden, og har stor påvirkning på vårt personlige forhold til verden.

Positiv anerkjennelse og kritikk

Tilbakemeldingene vi får fra vår omverden kan være veivisende i forhold til vår videreutvikling som mennesker. Det er her kritikk - som et mellommenneskelig fenomen - blir relevant. Ordet kritikk refererer til en slags tilbakemelding som er undersøkende, som ikke harmonerer med våre oppfatninger av verden eller oss selv. Psykologisk vet vi betydningen av positiv anerkjennelse for personlig vekst og selvhevdelse. Men like viktig er kritikk for blant annet å styrke egen selvtillit, sosiale relasjoner og forbedring av egne tanke- og handlingsmønstre.

I det følgende er siktemålet å kaste lys over noen sentrale kjennetegn ved destruktiv og konstruktiv (religions)kritikk, samt de optimale mellommenneskelige forhold som bør være tilstede for å muliggjøre en konstruktiv-kritisk samtale på tvers av våre kulturelle og livssynsmessige skillelinjer.

Fire varselsignaler

Vi kan identifisere noen varselsignaler som tyder på at religionskritikken går av sporet, og at den, istedenfor å være inviterende og konstruktiv, blir destruktiv. En religionskritikk kan sies å være negativ hvis den fremstår bl.a. som dogmatisk, binært, statisk og projektivt identifiserende.

1. Dogmatisk 

Kritikken går av sporet når den ikke rommer alternative perspektiver og innfallsvinkler på det saksforholdet den kritiserer. Eksempelvis er patriarkalske dogmer og praksiser en gjenganger i islamdebatten: det er hevet over all tvil at tradisjonelle muslimske samfunn, på lik linje med andre tradisjonelle samfunn, har i mer eller mindre utstrekning vært livshemmende for kvinner. I tradisjonelle muslimske land har politiske krefter og religiøse ledere forsøkt å legitimere og rettferdiggjøre en patriarkalsk modell ved bl.a. å henvise til islams religiøse kildeskrifter og normene i den tradisjonelle sharia-lovgivningen. Dog er det ikke slik at kildeskriftene og normene er hermetisk lukket for motfortolkninger som rettferdiggjør kjønnenes ontologiske likeverd. Det er faktisk mulig å lese islams kildeskrifter på humanistisk vis. Den feministiske retningen i islam som bidrar med anti-patriarkalske fortolkninger av kildeskriftene, er i seg selv et bevis på en filosofisk og teologisk mangfoldighet. Å underkjenne dette perspektivet og denne inngangsformen, er i seg selv en dogmatisk holdning, dvs. en totaliserende holdning, som argumenterer for alternativløsheten til ens egen posisjon.

2. Binært 

Det andre kjennetegnet er at kritikkformen forfekter et svart-hvitt verdensbilde. Nyanser, paradokser og gråsoner, hvor alt er litt av både og, elimineres. Denne tankebanen innebærer at det foreligger et grunnleggende motsetningsforhold mellom majoritetskulturen på den ene siden og minoritetskulturen på den annen. Motsetningsforholdet næres av etnosentrisme, hvor f.eks. «norsk kultur» symboliserer humanisme, menneskerettigheter, rasjonalitet og sivilisasjon mens de andre symboliserer anti-humanisme, irrasjonalitet og ukultur. Dermed betraktes minoritetenes kultur som beskadigende overfor det norske, som må assimileres i den gjeldende sosiale livsformen for på den måten å uskadeliggjøre en ytre trussel.

3. Statisk 

Det tredje varselsignalet er at man i den kritiske aktivitet ikke er villig til å modifisere og endre egne betraktningsmåter og tankebaner når man eksponeres for ny og dels motstridende faktaopplysninger. Dette reflekterer en form for psykologisk rigiditet, en unngåelsesstrategi som hemmer intellektuell modning og vekst. Og ikke minst muligheter for å finne konstruktive kontaktpunkter på tvers av skillelinjer i en stadig mer pluralistisk og kompleks verden.

4. Projektivt identifiserende 

Projeksjoner innebærer at det vanskelige og ubehagelige i oss, som ikke er fordøyd og bearbeidet psykologisk, avspaltes og projiseres på de andre. Med identifikasjon vil den andre parten, som har vært mål for projeksjonen, bli presset inn i en bestemt relasjonell rolle. Altså, dette er en (ubevisst) prosess der en overfører egne fortrengte tanker, grunnbehov og følelser på andre. Hvis for eksempel en opplever muslimer som fiendtlige, kan selve fiendtligheten være ens egen følelse på samme tid som den projiserer på muslimer som «de fiendtlige andre». Slike projektive prosesser avstedkommer misforståelser, manglende kommunikasjon og således medføre fremmedgjørelse mellom samtalepartnere. En destruktiv islamkritikk kan medføre at muslimer lett blir målskiver for projeksjoner fra islamkritikere. Dog kan også det motsatte være tilfellet: at muslimer projiserer det ubehagelige og vanskelige på islamkritikere. Når denne prosessen er i gang, blir virkelighetsoppfattelsen mellom partene forvrengt i det de begynner å identifisere egenskaper i hverandre som ikke gjenkjennes hos den andre. Begge - ofte ubevisst - kan reagere og ytre seg på devaluerende vis og betrakte seg selv som den overlegne part. Fravær av empati og innsikt i hverandres liv, kan muliggjøre at denne projektive identifiseringen opprettholdes og forsterkes.

Andre varselsignaler 

Når kritikken er generaliserende: Den dogmatiske, binære, statiske og projiserende holdningen baner veien for at den som kritiserer generaliserer sine konklusjoner. Her risikerer islamkritikere å henfalle til en tilnærming som kun ser skog, men ikke trærne, hver for seg, i sin egen form. Fargesprakende mangfold i det levde liv forsvinner inn i et sort hull.

Når kritikken er nedlatende og arrogant: Her kan kritikeren gå ubevisst frem med den antagelsen at «jeg har rett, er ekspert og den andre er mindre intelligent eller underutviklet». Dette er også en kritikkform som er dehumaniserende, som avskriver noen menneskelige kjerneegenskaper som evne til refleksjon og kognisjon.

Konstruktiv kritikk

En konstruktiv (islam)kritikk går i feltet med en kunnskapsmessig ydmykhet og forkjærlighet for individene med grunnbehov. Den respekterer det enkelte menneskets basale behov for å skape mening med sitt liv. Den er ikke bombastisk, har rom for symbolsk forståelse og tolkning, og er ikke minst tolerant overfor annerledeshet. Konstruktiv kritikk er ansvarsbevisst og rommer håp om gradualistisk forbedring av negativ status quo. Kritikeren er også opptatt av ringvirkningene av sine ytringer i samfunnet. Dette innebærer evnen til refleksivitet, å tenke over egne ytringer og handlinger i den allmennmenneskelige dimensjonen.

En positiv religionskritikk inneholder elementer av åpenhet, som leder an til psykologisk fleksibilitet i prosessen og kommunikativ humanisering, verbalt og/eller i skriftlig form. Psykologisk fleksibilitet innebærer (1) å være åpen for religionens tvetydige form og meningsskapende potensiale, (2) å erkjenne mangfoldigheten av religiøse uttrykksformer (pluralismens faktum), (3) samt å være mottakelig for nye opplysninger som nødvendigvis ikke korresponderer med standpunkter man allerede har inntatt.

Kommunikativ humanisering impliserer en anerkjennelse av motparten som et subjekt (Jeg-Du-forhold) og ikke et objekt (Jeg-Det-forhold). Dvs. å kunne se den andre ut fra vedkommendes egne premisser og forutsetninger. Anerkjennelse av den andre som subjekt betyr at man gir avkall på sin egen primitive narsissistiske tanke om å kontrollere og dominere over andre. Man erkjenner at andre har sine egne tanker og følelser, og således er selvstendige subjekter som ikke kan kontrolleres. Dette handler om å utvise empatisk identifikasjon – en ikke-dømmende holdning –  som kan avstedkomme følelse av positiv anerkjennelse og respekt for deres iboende verd, subjektivitet og religiøse overbevisninger som meningsskapende ressurser for den enkelte.

Forhold preget av åpenhet, anerkjennelse og tillit

Sannsynligheten for kritikkens gjennomslag og relevans økes om personen som fremsetter kritikk, fremstår som tillitsfull, pålitelig og som legger velviljen til. Sagt med andre ord, en må behandle andres synspunkter og perspektiver på en måte slik man ønsker at ens egne meninger skal behandles. Dette innebærer simpelthen å innta en psykologisk posisjon preget av overbærenhet og respekt for de synspunkter en i siste instans vil forkaste eller i alle fall ønske å falsifisere. Veien mot sannhet og bredere forstand fordrer følgelig å behandle divergerende og motstridende synspunkter med respekt og toleranse.

Et annet viktig aspekt, som nevnt ovenfor, er viktigheten av psykologisk åpenhet i møte med å forstå religiøsitet i sin kompleksitet, flertydighet og rikdom. Kommunikasjonen bør også oppleves som rettferdig og humaniserende i det motparten erfarer at kritikeren anerkjenner deres verd, gitte livsvilkår og religionens menneskevennlige ressurser, alt i en mellommenneskelig kontekst preget av positiv speiling, god mentaliseringsevne og kunnskapsmessig åpenhet. 

Et slikt forhold muliggjør her en berikelse av menneskelige bånd, og således en mer fruktbar, konstruktiv-kritisk samtale som yter bredden og kompleksiteten i menneskets aktivitetsrom rettferdighet.

Farhan Shah, Islamforsker ved Universitetet i Oslo

Shahram Shaygani, psykiater og psykoanalytiker 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1862 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1602 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
24 dager siden / 1575 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1544 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1414 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1296 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1166 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere