Verdidebatt

Tidenes beste fredsplan?

Palestina-venner brukte i Kåre Willochs velmaktsdager den israelske historikeren Benny Morris som sannhetsvitne om israelske overgrep mot den palestinske befolkning da staten Israel ble oppretter i 1948. IDFs krigføring har i alle år blitt fremstilt som brutal. Den israelske historikeren har imidlertid etter 2002, på grunn av nyere forskningsresultater, tonet ned sitt kritiske syn på det palestinerne kaller «the Nakba», «katastrofen», Israels etniske rensning av palestinere, som fant sted i Israels frigjøringskrig i 1948/49.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I et ferskt intervju i den israelske venstreavisen «Haaretz» kom Morris inn på sine tidligere uttalelser om begivenhetene i 1948: «Når vi vurderer nedslakting av mennesker i andre kriger,  spesielt i borgerkriger,  ser vi at det som hendte i Israel i 1948 stort sett var en meget «ren» krig, uttaler den 70-år gamle historikeren. Avisens venstrevridde journalist oppfordret han i intervjuet til å revurdere sin nye oppfatning av «katastrofen»,  uten at han klarte å få ham til å gjøre det.

Han kunne til nød beklage uheldige ord, og holdt fast på sin påstand om at fordrivelsen av den palestinske befolkningen var nødvendig. Han sa: « Jeg tror det hadde vært bra for begge parter om palestinere og jøder hadde blitt adskilt etter 1948-krigen.

Hvis Israels uavhengighets krig hadde blitt avsluttet med en fredsavtale som innebar en fullstendig adskillelse av de to folk,  og at Palestina-araberne i det vestlige britiske mandatområdet hadde blitt overført til østsiden av Jordan-elven,  og  jødene på østsiden fredfullt overført til Israel på vestsiden,  ville Midtøsten ha vært mindre ustabil. De to folks lidelser i de siste 70 år ville ha vært mye mindre.

Palestina-araberne ville ha vært tilfreds med en stat i dagens jordanske kongedømme, selv om det ikke var det de egentlig ønsket.» Underforstått: Jødene hadde da fått det bibelske løfte landet, Kanaan, som de var blitt lovet i følge San Remo-avtalen. Det var «Den arabiske legion»,  dyktig kommandert av britiske offiserer,  som forhindret de underlegne jødiske soldater å frigjøre Vestbredden i 1948.  I 19 år var Judea,  Samaria og Øst-Jerusalem okkupert av Jordan, inntil Israel frigjorde områdene i Seksdagerskrigen.

Benny Morris som ideologisk hører hjemme på venstresiden i det politiske spektrum, og har vært tilhenger av to-stats løsningen,  har dystre spådommer for fremtiden. Han tror «Palestina» vil forfalle til å bli en stat i Midtøsten med arabisk majoritet. Volden mellom folkegruppene i denne staten vil bli verre og verre etter som kravet om flyktningenes rett til å komme tilbake, blir innfridd.  Jødene vil forbli en liten minoritet i et hav av arabiske palestinere, en forfulgt og trakassert  minoritet, akkurat som de var da de bodde i de arabiske landene. «Om 30 til 50 år vil de ha overvunnet oss på en eller annen måte», spår historikeren  Benny Morris.

Mot denne dystre fremtidsvisjonen står det i dag opp en generasjon jøder som holder fast på internasjonal lov og rett som retningsgivende for Israels fremtid. De peker på San Remo-avtalen fra 1920 som flere internasjonale aktører eklatant har ignorert,  først Storbritannia deretter Folkeforbundet og til slutt FN. To av dem har ennå anledning til å gjøre godt igjen sine svik overfor det jødiske folk ved å akseptere Israels planer om å annektere «Vestbredden», de bibelske landområdene Judea og Samaria, som er det viktigste stridsspørsmål i israelsk innenrikspolitikk i disse dager.

USA har, med sin siste president Donald Trump, anledning til å gjøre godt igjen fortidens synder på dette området. Med sin lenge annonserte fredsplan,  som aksepterer den israelske høyresides planer om å annektere Judea og Samaria,  kan mye rettes opp. Vi venter i spenning på  «tidenes beste fredsplan»,  som  presidenten  har lovet å offentliggjøre i nær fremtid.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt