Roald Andreas Sandøy

2

Om stillhet

Det hender at jeg møter mennesker som opplever stillhet som en utfordring, noe som det er litt vanskelig å snakke om og krevende å forholde seg til. Jeg er ikke ukjent med det selv heller, langt i fra. Jeg prøver litt for ofte å unngå nettopp stillhet, både sammen med andre og alene for meg selv.

Publisert: 27. sep 2019

Vi sitter sammen i et hyggelig lag, gode venner, vi prater om ting som ligger oss på hjertet, deler med hverandre, diskuterer masse. Så blir det tyst, ingen finner på noe mer å snakke om, ingen sier noe. Erfaringsmessig tar det under ett minutt før jeg føler at nå jeg si noe.

Jeg er vel egentlig litt redd for stillheten, lider muligens av stillhetsangst. Men for all del, det kan jo være ganske trykkende når ingen sier noe, rett og slett pinlig. Det oppleves mye tryggere å la skravla gå.

Stillheten sammen

I klosteret er stillhet pålagt, i varierende omfang og til ulike tider. På retreat gjelder det samme, under hele eller deler av tiden. Stillhet, i bønn og refleksjon, sammen og i ensomhet, er enkelt sagt en forutsetning under et retreatAlle er innforstått med det, og det oppleves verken som pinlig eller skremmende.

I kirken søndag morgen er det litt mer variabelt. Støynivået  er til tider ganske merkbart før gudstjenesten begynner, og for den som har behov for stillhet og en smule meditasjon er det ikke greit i det hele tatt. Jeg har ofte tenkt at noen burde henge opp en plakat med “Vennligst vær stille før gudstjenesten begynner”. Gudstjenesten er hellig, kirkerommet er hellig, så kan jeg vente med praten til gudstjenesten er over.

Men så kan det jo hende at det rett og slett ikke er naturlig å være stille sammen. Vi er jo sosiale vesener, og de gode samtalene er dessuten både viktige og nødvendige, bortsett fra før gudstjenesten vel og merke. På den annen side mener jeg, - og jeg har erfart, at stillhet er noe jeg må øve meg i og smake på sammen med andre. Etter hvert kan det gi mersmak.

Kanskje kan vi, når vi sitter sammen i det hyggelige laget med gode venner, bli enige om å sette av en stund til stillhet, lytte til klassisk musikk uten å måtte si noe, bare kjenne på stillheten og nyte tonene. Jeg tror helt sikkert at det blir en fin erfaring å ta med seg hjem. Ingen stillhetsangst den kvelden.

Stillhet alene

Stillheten alene kan være vel så besværlig som stillheten sammen med andre. Jeg for min del har noen effektive metoder her: mobilen i lomma og proppene i ørene, med musikk, podcaster, lydbøker og hva det måtte være. Dermed er jeg sikret, enten jeg går på tur eller sitter på bussen. I bilen er det radioen som redder meg, P2 hele veien.

Stillhet alene er liksom ikke min greie, jeg opplever så ofte at jeg ikke får det til, at det alltid er noe som lokker og distraherer. Men på tross av innebygd motstand vet jeg at trenger det, kanskje mer enn noen gang. Jeg tror vi alle trenger det, mer enn noen gang.

Min fineste og kanskje viktigste opplevelse av stillhet var i Cattedrale di San Feliciano i Foligno, Italia. Jeg møtte Gud der, etter mange års fravær. Jeg lå på kne foran det gamle alteret i sidekapellet og ba, stille. Jeg var alene, det eneste jeg hørte var ekkoet av skritt langt borte et sted, i en annen del av katedralen. Livet i verden utenfor hørte jeg ikke noe til i det hele tatt. Så stille var det.

Den indre stillheten kom til meg der, jeg kjente den i hvert fiber i kroppen, som en lindrende, velsignet hvile. Gud kom til meg der i stillheten, og jeg til Ham. Jeg var ikke den samme da jeg kom ut til livet utenfor, noe skjedde med meg i sidekapellet i Cattedrale di San Feliciano, alene og i stillhet sammen med Gud.

Det hender også at jeg møter mennesker som hjelper meg på veien til å søke og erfare stillhet, vi sammen og jeg i ensomhet, uten at jeg trenger å gjøre det til et problem, uten at jeg trenger å sette ord på det. Jeg er sikker på at vi er flere som trenger disse menneskene.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1862 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1602 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
24 dager siden / 1575 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1544 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1414 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1296 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1166 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere