Inderlig kjære kantorer og alle dere andre som bidrar til kirkens mangfoldige musikalske liv! Dere er så dyktige, og det er så mye flott sang og musikk å høre og så mye flott å få delta i. Det er bare én liten ting dere altfor ofte glemmer.
Hørselshemming
Den lille tingen er at noen av oss som er glad i å gå til gudstjeneste, lider av såkalt hørselshemming. Vi utgjør mellom 5 og 6 prosent av befolkningen totalt, og blant dem over 70 er prosentandelen så høy som 10-12 prosent. For å kompensere for hørselshemmingen bruker de fleste av oss høreapparat. Og da burde vel alt være greit? Men så enkelt er det ikke. Selv de beste høreapparater kompenserer bare for en del av hørselstapet, og i tillegg gjør de ørene mer følsomme for mange lyder, særlig høye, skarpe og plutselige lyder. Og da aner du kanskje hvor jeg vil hen?
Forlater gudstjenesten
Når kantoren eller lovsangsgruppen eller lydmikseren plutselig trår til med tre F-er eller mer på sitt instrument, er det egnet til å skremme hjerteinfarkt på intetanende stakkarer med høreapparat.
Jeg har litt for mange ganger i panikk måttet rive av meg høreapparatene, og altfor mange ganger har eneste løsning vært å forlate gudstjenesten. Men jeg tror at hvis de som er ansvarlige for lydskrallene var klar over hvordan effekten ble for de mange med hørselshemming, ville de styrt lydproduksjonen langt mer nennsomt.
Gjør noe!
Hørte dere hva jeg prøver å si? Det går an å få topp musikalsk kvalitet og rikt åndelig utbytte av gudstjenesten uten de voldsomme lydeffektene! Gjør noe med det!
Snakk tydelig
La meg avslutte med et lite hjertesukk – som også har med lyd å gjøre: Instruer alle som skal si noe i gudstjenesten om å snakke tydelig, snakke med jevnt stemmenivå og snakke inn i mikrofonen. Utydelig tale er en lidelse for hørselshemmede. Tale som lar lyden synke til nesten ikke noe mot slutten av setningen, er ikke mulig å oppfatte for hørselshemmede. Og tale som ikke går inn i mikrofonen, går heller ikke inn i hørselshemmedes ører.