Lene Auestad

3

Psykobyråkrati – om «pakkeforløp» og fremmedgjøring

Innføringen av «pakkeforløp» i psykiatrien er en bekymringsfull utvikling

Publisert: 26. sep 2019  /  853 visninger.

Psykolog Sondre Risholm Liverød stiller noen viktige spørsmål om «pakkeforløp» i psykisk helse i sin kronikk i Klassekampen 9. august. Utviklingen han beskriver er bekymringsfull. Blant annet pålegges han å stille nye pasienter «hundrevis av standardiserte spørsmål» og følge «omfattende prosedyrer». Siden teksten hans ikke har blitt fulgt opp i dagspressen, vil jeg gå videre på noen problemer han skisserer i håp om at flere aktører ytrer seg i denne debatten.

Måling og meningstap

Et sentralt trekk ved New public management-ideologien er at den er helt likegyldig til hva som styres, den behandler helt ulike objekter og områder som om de var identiske. «Pakkeforløp» er en modell som er overført fra kreftbehandling, og tanken om å ta denne direkte over på psykisk helse, er høyst merkelig. Det er mulig at to tilfeller av samme kreftform kan behandles som om de er det samme, men noe tilsvarende er ikke tilfelle for psykisk helse, der individers unike livshistorier og selvfortolkning er avgjørende, noe som i liten grad sammenfaller med kategorier i ICD-10 eller DSM-IV. 

Forskning har vist at psykoterapi gir bedre resultater når pasienter får velge den behandlingsformen som passer best for dem. Det er slående at partiet Høyre vil underminere slik valgfrihet ved å gjøre fastsatte behandlingsplaner og stadige evalueringer obligatorisk. Evalueringssystemene under senkapitalismen, skriver Mark Fisher, kan kanskje best betraktes som en fusjon av PR og byråkrati. De byråkratiske dataene skal fylle en promoteringsrolle – institusjonen er "bra" fordi den scorer høyt på de kriteriene det nyliberale byråkratiet har satt opp. Men mye av "dataene" har liten mening utenfor parametrene systemet har satt opp – informasjonen er så abstrakt, så fjernt fra situasjonen den er ment å beskrive, at den blir villedende eller meningsløs, annet enn innenfor systemets egne kriterier.

Forplantning av mistillit

Et hovedproblem ved mange moderne reformer, skrev Bent Sofus Tranøy, er at de gjør det marginale ved virksomheten til det sentrale og overser det som er sentralt – faglige normer og fagpersonens identitet. Når et målesystem har tapt anseelse, erstattes det av et nytt, og slik blir systemet gradvis mer byråkratisk og mer autoritært. Liverød beskriver hvordan systemet kjennetegnes ved en mistillit til hans kompetanse. Hans virksomhet skal overvåkes og detaljkontrolleres. Jeg ser for meg at den videre følgen av dette blir at mistilliten forplanter seg ytterligere. Systemet presser terapeuten til å signalisere en mistillit overfor pasienten. Pasienten vil deretter, rimeligvis, få mistillit til terapeuten.  Å "følge prosedyre og skjema" som beskrevet i hans tekst vil nødvendigvis bli hørt som svikt i empati, hvor det å opptre menneskelig innebærer en evne til å lytte etter hva som er mer og mindre viktig for den bestemte andre. Dette står i en klar motsetning til standardiserte manualer og direktiver. Psykiske problemer er i utgangspunktet knyttet til fremmedgjøring. Den standardiseringen "pakkeforløp" representerer, er egnet til å forsterke denne fremmedgjøringen, snarere enn å avhjelpe den.

Hvem jobber terapeuten for?

Et tilleggsproblem jeg ikke har sett noen ta opp er knyttet til konfidensialitet. Konfidensialiet er en hjørnesten i en terapirelasjon og en nødvendig betingelse for tillit. Hva skjer med konfidensialiet i og med disse omfattende kravene til dokumentasjon overfor et statsbyråkrati? Thomas Szasz tok opp dette problemet ved å reise to spørsmål om den terapeutiske situasjonen, 1) Hvem arbeider terapeuten for?, og 2) Hvor mange personer eller institusjoner er direkte involvert i den terapeutiske situasjonen? Disse problemene kommer opp både når det er staten og når det er et privat forsikringsselskap som opptrer som tredjepart i relasjonen. Det er selvsagt grader av dette, men ordningen med "pakkeforløp" går svært langt i retning av at terapeuten ikke arbeider for pasienten, men for et sentralstyrt, nyliberalt byråkrati.


Kilder

Fisher, M. (2009) Capitalist Realism. Is there no Alternative?, Zero Books. 

Liverød, S. R. (2019) "La meg gjøre jobben min", kronikk, Klassekampen, 9. august. 

Szasz, T. S. (1974) The Myth of Mental Illness. Harper Perennial. 

Tranøy, B. S. (2006) Markedets makt over sinnene. Aschehoug.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5555 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3743 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1342 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1232 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1202 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1109 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1098 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1032 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere