Christine Josephine Andreassen

6

Jeg vil ikke dø for Jesus, tror jeg

Som barn satte jeg alltid Jesus først, eller jeg prøvde så godt jeg kunne. Noen ganger gråt jeg fordi jeg ikke fikk dra i bursdagen til venner fordi bursdagen var på en søndag og søndag var kirkedag. Men stort sett var Jesus det viktigste, og de gangene jeg ble sint og lei meg fordi jeg måtte droppe sosiale ting til fordel for menigheten og Jesus fikk jeg skyldfølelse. Hva slags kristen er jeg om jeg ikke ønsker av hele mitt hjerte og hele min sjel å dra på gudstjeneste? Hva slags kristen er jeg om jeg ikke av hele meg ønsker å følge Jesus? Hva slags kristen er jeg om ikke hele meg ville dødd for Jesus?

Publisert: 23. sep 2019  /  755 visninger.

Jeg hadde gjort det for femten år siden. Hadde noen stått med en pistol til hodet mitt og spurt meg om jeg ville dødd for Jesus hadde jeg sagt et rungende ja. For det var sånn det skulle være. Det var sånn det var. Hadde noen satt en pistol til hodet mitt og stilt det samme spørsmålet i dag hadde jeg nok spurt vedkommende hvorfor jeg måtte dø for Jesus. Har ikke allerede Jesus dødd for meg, er ikke det nok? Skylder jeg Jesus samme tjeneste for å være en god kristen?

Jeg har nettopp sett filmen Disco. Om Mirjam som danser Disco, er en «god» kristen og vil følge Jesus. Jeg gråt meg gjennom filmen, både fordi det gjorde vondt å se et menneske ha det så mye vondt og fordi det var som å se lille Christine. Lille Christine som gjorde alt i verden for å være den beste kristne hun kunne være. Lille Christine som dømte alle vennene sine til helvete fordi de måtte forstå at de måtte vende om for å følge Jesus. Å følge Jesus krevde innsats og dedikasjon. Og gudfryktighet.

Gudfryktighet. Et ord som i dag får meg til å grøsse. Når jeg hører andre bruke ordet får jeg litt lyst til å kaste opp. Kanskje jeg om ti år kan forbinde ordet med noe godt, men nå, mange år etter at jeg brøt med menigheten er det fortsatt et vondt ord. Jeg forbinder det med pastorens strenge ord: «Christine, du må huske å være gudfryktig.» «Christine, vi må leve et gudfryktig liv sammen.» Trusselen jeg følte av de ordene sitter enda i meg, fordi jeg visste at om jeg ikke var gudfryktig kom jeg til å ende i helvete med alle de andre gudløse.

Jeg var et barn da jeg ble sendt på soldatleir i Danmark. Jeg var med gruppen for de andre barna, de under 13. Vi fikk opplæring i å gjemme oss og opplæring i å dø for Jesus, fordi endetiden var nær. Jeg var et barn da jeg sa: «Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil.» Jeg var et barn da de ropte «ALARM» på soldatleiren i Danmark og fikk meg til å løpe ut i skogen for å gjemme meg. Jeg var et barn da jeg pustet i kremmerhus laget av avispapir for å drive ut demonene mine. Jeg var et barn da jeg gråt i senga om kvelden fordi jeg var så redd for å komme til helvete fordi jeg hadde baksnakket venninnen min. Jeg var et barn da jeg skrek etter mamma på natten fordi jeg var helt overbevist om at skyggene på rommet mitt var demoner som skulle ta meg. Jeg var bare et barn.

Disco er en film som kan vekke sterke følelser for mennesker som har opplevd usunn religiøsitet, det gjorde den for meg. Allikevel kommer jeg til å se den igjen, og jeg kommer til å anbefale venner, prester, biskoper, diakoner, trosopplærere og kateketer å se den. Fordi på tross av at den vekker følelser og vonde minner er det en viktig film. Ikke bare for de som har opplevd usunn religiøsitet, men for alle.

Jeg er snart ferdig utdannet prest. Jeg skal ikke være den presten som kun snakker om usunn religiøsitet og hvor vondt det kan være, men det er en bagasje jeg bærer med meg og som jeg løfter frem når filmer som Disco blir lansert. Fordi det er viktig. Det er viktig å snakke om hvordan religion kan utføres på en skadelig og farlig måte som den gjorde mot meg som ung. Og som har rammet så utrolig mange mennesker. Det er viktig å snakke om hvor vanskelig og vondt det er å bryte med en menighet som gjør deg vondt. Derfor er jeg takknemlig for filmen Disco. Jeg er takknemlig for temaene den tar opp, og jeg håper den skaper et rom for mange samtaler om hvor vond usunn religiøsitet kan være.

Jeg var heldig. Jeg jobbet meg gjennom det vonde med masse hjelp fra psykolog så jeg seira over angsten og den posttraumatiske lidelsen. Også møtte jeg en kirke som tok meg imot med åpne armer. Som lot meg stille alle mine spørsmål uten å se stygt på meg. Som spurte meg hvorfor jeg tenkte at jeg kunne helbrede homofile. En kirke som sakte, men sikkert viste meg en helt annen gudsforståelse. En Gud som elsker meg ubetinga og en Gud som viser uendelig med nåde. En Gud jeg ikke trenger å være redd for. En Gud jeg ikke trenger å være soldat for. En Gud jeg ikke trenger å dø for.

9 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
12 dager siden / 1324 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1279 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1161 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 814 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere