Arnfinn Eng

3

Glansbilder av Sjømannskirken?

Dette fortjener ikke Sjømannskirken! var min umiddelbare reaksjon på fredagens oppslag i Vårt Land - "Glansbildet som havarerte".

Publisert: 23. sep 2019

Basert på en etter hvert alment kjent konflikt ved Sjømannskirken på Gran Canaria (etter flere oppslag i avisen Dagen nå i vår), et økonomisk underslag av en ansatt ved Sjømannskirken i København, og intervjuer av tidligere ansatte ved Sjømannskirken i Miami, slår altså avisen Vårt Land fast at Sjømannskirken som organisasjon er preget av varslingssaker, sykemeldinger og uro. Det er etter mitt skjønn grovt unyansert, og er et bilde jeg som nylig ansatt ikke kjenner meg igjen i.

I sommer avsluttet jeg min tjeneste som sjømannsprest/ kapellan ved Sjømannskirken i Torrevieja. Før dette var jeg sjømannsprest/ daglig leder ved Sjømannskirken i Houston. Jeg og min familie har hatt 5 1/2 år i Sjømannskirken, før vi nå har vendt tilbake til hverdagen igjen i Norge. Jeg var helt ny og ukjent med organisasjonen da vi reiste til Houston for 5 1/2 år siden, og kjente ikke mer til Sjømannskirken enn de fleste andre som er engasjert i kirke og menighetsliv her hjemme. Sjømannskirken fremstod som en attraktiv organisasjon å jobbe i, med en høy grad av profesjonalitet knyttet til strukturer, lederskap, administrasjon og personalledelse. Vi kan godt si at jeg hadde et glansbilde av Sjømannskirken med meg da jeg reiste ut. 

Alle som har samlet på glansbilder da de var små (er det noen som fortsatt gjør det mon tro...?) vet at et glansbilde ikke er representativt for virkeligheten. Det gir seg jo selv - når vi ser på selve begrepet glansbilde - at det gir et fortegnet, overoptimistisk og harmoniserende bilde av verden rundt oss. Selvfølgelig var jeg klar over dette da jeg takket ja til stillingen i Houston, og det var heller ikke overraskende at glansbildet med tiden falmet og mistet sin glans. Noe annet hadde jeg heller ikke ventet meg. Hverdagene inntok etter hvert både Sjømannskirkene i Houston og i Torrevieja der jeg var ansatt, og jeg erfarte det vi alle erfarer når vi har med mennesker å gjøre - enten de er kolleger, venner eller frivillige, enten det er mennesker vi kjenner godt eller de er perifere, enten det er de man er satt til å lede eller de man blir ledet av - at vi er bare mennesker, og bærer med oss de svakheter og begrensninger som ligger i det å ganske enkelt være et menneske. Vi ser ikke alltid hele bildet. Vi tar ikke alltid de rette avgjørelser. Det hender vi trår feil og sårer og skader de vi er sammen med. Det kan faktisk hende at samarbeidet på stasjonene blir krevende. De ressurser vi har blitt tildelt for å løse de oppgavene vi står overfor er ikke alltid tilstrekkelige, og vi er av og til nødt til å foreta noen vanskelige prioriteringer som fører til skuffelser og frustrasjoner - og så ser vi etterpå at vi kanskje gjorde feil valg.  Det er jo ingenting sjokkerende eller overraskende i dette - snarere tvert imot. Dersom Vårt Land gjennom sin grundige og undersøkende journalistikk hadde klart å avdekke at Sjømannskirken faktisk var et glansbilde av virkeligheten, ja - da hadde det vært vel verdt et førstesideoppslag!

La meg også si med all tydelighet - jeg har intet grunnlag for å uttale meg om det som har skjedd i stabene ved Gran Canaria, København eller Miami. Det jeg skriver her er kun basert på mine egne erfaringer med Sjømannskirkene der jeg har jobbet, og jeg skriver kun på generelt grunnlag. Det som kommer frem i reportasjen, hvor mange har opplevd konflikter og forventninger som ikke har blitt innfridd - også når det gjelder hvordan ledelsen har forsøkt å løse de utfordringer man står i - må de som har vært involvert i og berørt av selv kunne svare for. Jeg verken kan eller vil underkjenne den enkeltes erfaringer i så måte, og det er selvfølgelig usigelig trist å høre om tidligere kollegers skuffelser og frustrasjoner i forhold til det de har opplevd. 

Men samtidig - som jo også Vårt Land gjør rede for i den lille faktaboksen som følger reportasjen (jeg har tillatt meg å korrigere tallene til Vårt Land basert på Sjømannskirkens årsrapport fra 2018, som ligger åpent tilgjengelig på Sjømannskirkens nettsider): Sjømannskirken har 28 kirker over hele verden, med hele 344 ansatte inkludert alle som også er i korte engasjementer ved sjømannskirkene. Rundt 250 er fast ansatte, og nærmere 18.000 (!) er registrert som frivillige over hele verden. I Norge er det 39 ansatte til sammen. Sjømannskirken nyter høy anseeslse i offentligheten, nettopp fordi hun er kirke for alle - uavhengig av evt kirkelig tilknytning eller fravær av dette. Og Sjømannskirken hjelper alle - det diakonale og oppsøkende arbeidet ved den enkelte kirke er en bærebjelke i Sjømannskirkens arbeid og utgjør kjernen i vår historie og identitet. 

En slik omfattende virksomhet, med kirker og staber spredt over store deler av verden, er naturligvis også sårbar når det oppstår vanskeligheter lokalt. Dette er ikke noe nytt, og jeg har hørt flere tidligere ansatte fortelle om vanskeligheter og konflikter der de har tjenestegjort. Og for ledelsen ved hovedkontoret i Bergen er det dobbelt krevende å løse evt konflikter som oppstår når avstandene er store. I tillegg forsterkes ofte konflikter, da stabene er små, det kan være relativt få som bruker og frekventerer kirken i det daglige, og stabene er da ofte overlatt til seg selv. Samarbeidsproblemer som her hjemme kunne latt seg løse på ulike måter, kan bli uoverkommelige problemer på en liten stasjon mange tidssoner unna ledelsen i Norge. I tillegg er man uten det sosiale nettverket vi ofte omgir oss med her i Norge, og da med begrensede muligheter for å avreagere etter en tøff dag på jobben - slik vi har i Norge når vi har en rekke sosiale arenaer vi kan være til stede på ut over selve jobben. I Sjømannskirken har mange bare én arena - og det er stabsfellesskapet, og kanskje noen av de mest trofaste frivillige. Derfor blir vi så knyttet til hverandre når dette fellesskapet er godt, og derfor gjør det utrolig vondt når dette fellesskapet ikke fungerer. I et bispedømme eller fellesråd har ledelsen også mulighet til å flytte ansatte til andre staber dersom det låser seg fullstendig - den muligheten er svært begrenset i Sjømannskirken. 

Når jeg leser reportasjen i Vårt Land, er det forstemmende å se at Vårt Land forsøker å tegne et bilde av en ledelse som svikter, som ikke tar tak i problemer på ulike stasjoner, som ikke tar varslingssaker på alvor, og som mangler tillitt hos ansatte. Videre at det avdekkes en ukultur i organisasjonen, at hverdagen er brutal og rå for ansatte og frivillige, og at organisasjonen sliter med store strukturelle utfordringer. 

Jeg kjenner meg ikke igjen i bildet som tegnes gjennom reportasjen i Vårt Land. Sjømannskirken er såvisst ingen glansbilde- organisasjon, men den er heller ikke et "havarert glansbilde". Det er en hverdags- organisasjon, med dyktige mennesker på alle nivå som yter og gir sitt aller beste i tjeneste for kirken - hver eneste dag! Og feilskjær skjer selvfølgelig fra tid til annen på alle nivå i organisasjonen - noen mer alvorlige enn andre. Vi skal selvsagt ikke bagatellisere dette, men det ville være mye mer sensasjonelt om det som er avdekket gjennom Dagen og Vårt Land det siste året skulle vise seg å være et glansbilde av virkeligheten. Troverdigheten i et slikt oppslag hadde vært ganske nærme null. 

Sjømannskirken er den kirken jeg har hatt gleden av å jobbe i gjennom 5 1/2 år, og som jeg er blitt glad i og stolt over å få være en del av. Heldigvis ikke et glansbilde, men en helt alminnelig og ufullkommen kirke i verdens hverdag. 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere