Verdidebatt

Svenske tilstander i sikkerhetsrådet?

Norge kjemper om en plass i FNs sikkerhetsråd, men det er vanskelig å skjønne hvorfor.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De siste månedene har regjeringskaos, spill og ordkløveri preget norsk politikk. Det står ikke så mye bedre til i utenrikspolitikken. Riktignok er den spart for kontroverser og uenighet, men heller ikke her er det lett å forstå hva regjeringen Solberg egentlig mener eller ønsker å få til. Dette ser vi tydelig i det som forsiktig kan kalles en tam sikkerhetsrådskampanje. Vil Erna Solberg sprite opp ambisjonene når hun denne uken, sammen med fire andre ministre og selveste kronprinsen, deltar på FNs generalforsamling og kjemper for norsk plass i Sikkerhetsrådet?

Det trengs, for de globale utfordringene står i kø. Klimaendringer, krig og konflikt, flyktningkrise, økende ulikhet, sultkatastrofer, forurensede hav og handelskrig. Mye av dette står på den norske delegasjonens timeplan, men den viktigste målsettingen for besøket er ifølge regjeringen selv å sikre tilstrekkelig støtte til Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet.

Få ambisjoner

Det er 20 år siden Norge sist hadde en plass i sikkerhetsrådet, og som FNs mektigste organ vil en plass utvilsomt gi oss en arena for å fremme norske prioriteringer. Men disse er vagt definert og lite ambisiøse.

Kanskje er nettopp det et strategisk valg fra Utenriksdepartementet? Som politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, og journalist i Aftenposten, Kristoffer Rønneberg har påpekt, kan en sikkerhetsrådsplass by på utfordringer for Norge. Fordi vi er et lite land, helt avhengig av internasjonal handel og samarbeid, trives vi best som fredsmekler og som «venn med alle». Som én av 15 land i Sikkerhetsrådet kan vi fort havne i en ukomfortabel skvis mellom vår allierte USA, vår viktige handelspartner Kina eller vår nabo i øst, Russland. Det er ikke nødvendigvis en skvis vi tåler eller kan komme styrket ut av. Men det er heller ikke nødvendigvis en motsetning. Norge har lange tradisjoner for også å være tydelig i spørsmål om likestilling, menneskerettigheter og miljø.

Mer enn bistand

Norges fremste kort på hånden i valgkampen mot de to andre kandidatene, Irland og Canada, har vært vårt generøse bistandsbudsjett. Med millioner til alt fra infrastruktur, helse og utdanning i bagasjen har statsministeren blitt tatt imot av ledere i noen av verdens fattigste land. I FN teller hver stemme likt, så om det er USA eller Angola som stemmer på Norge har lite å si. Norge har all grunn til å være stolte av oss selv som en raus bistandsgiver. Problemet er at verdens problemer løses ikke med mer bistand alene, de trenger også politikk.

Hvordan og hvor skal vi bidra til å forebygge, dempe og løse krig og konflikt? Hvordan skal vi vise ansvar og på hvilke områder? Dette bør Norge ha en tydelig plan for, og det haster.

Se til Sverige

Norge bør her følge i sporene til svenskene som nylig gikk ut av rådet. Sverige har vært et konstruktivt, men tydelig medlem som har sett muligheter og brukt dem. For eksempel bidro de til å sette økt fokus på forebygging av konflikt, og var en nøkkel i å få på plass den første sikkerhetsrådsresolusjonen om forholdet mellom konflikt og klimaendringer. Med sin feministiske utenrikspolitikk brukte også Sverige medlemskapet til å sette søkelyset på vold mot kvinner i krig og konflikt, og ikke minst kvinners rolle i fredsbygging. Kvinner ble nevnt i alle sikkerhetsrådets uttalelser om krisesituasjoner i løpet av 2017 - en klar forbedring fra tidligere år. Sverige spilte også en viktig rolle i å rette rådets oppmerksomhet mot alvorlige humanitære kriser som i Myanmar, Jemen og Syria.

Dette bør Norge prioritere. I tillegg til å videreføre Sveriges engasjement på forebygging av konflikt og kvinner, fred og sikkerhet, bør Norge bruke posisjonen til å rette oppmerksomhet og tiltak mot beskyttelse av barn i krig. Ifølge Redd Barna lever hvert femte barn i en konfliktsone – 30 millioner flere på ett år. Siden 2010 er antallet grove forbrytelser begått mot barn i krig og konflikt verden over, nær tredoblet. I tillegg bør Norge bli en tydelig stemme til forsvar for menneskerettighetene og spesielt si ifra når spesifikke grupper blir undertrykt, eller når modige menneskerettighetsforsvarere blir angrepet eller drept. Utviklingsminister Dag Inge Ulstein har siden han fikk jobben tidligere i år, vært opptatt av de svakeste og mest marginaliserte menneskene og gruppene i verden. Dette bør bli Norges fanesak i sikkerhetsrådet.

Flyktningsituasjonen

Norge bør også bruke posisjonen til å sette verdens flyktningsituasjon høyere på agendaen. Dette er et område som krever både nytenkning og lederskap. I dag er det flere mennesker som lever sine liv som flyktninger i verden enn noen gang før. Sikkerhetsrådet bør blant annet se sammenhengen mellom sikkerhet, klima og migrasjon. Spørsmålet om klimaflyktninger vil bli en avgjørende sak i fremtiden, og her bør rådet spille en konstruktiv rolle.

Norge kan klare balansen mellom tydelig og pragmatisk. Spesielt viktig blir det å søke allianser med andre medlemmer i rådet, også de som ikke er våre tradisjonelle samarbeidspartnere. Her legger Regjeringens nyeste stortingsmelding om multilateralt samarbeid et godt grunnlag. Denne er klar på at vi i utenrikspolitikken må søke partnerskap med land fra alle deler av verden for å gi større representativitet, legitimitet og gjennomslag i internasjonale organisasjoner. Dette bør også gjelde for vårt engasjement i sikkerhetsrådet.

Snakker med innestemme

Ser man på Norges utenrikspolitikk over tid er det lite trolig at en sikkerhetsrådsplass i seg selv vil svekke andre lands tillit til oss. Snarere er det en risiko for at vi ikke får noe ut av plassen i det hele tatt, nettopp fordi vi snakker med innestemme.

Verden trenger et modig medlem i FN sikkerhetsråd som kombinerer diplomatisk kløkt med tydelig politikk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt