Rasismen rammer overalt – også adopterte

Skrevet av Christina Violeta Thrane Storsve, medstifter Utenlandsadoptertes politiske utvalg og Diana Patricia Fynbo, medstifter Utenlandsadoptertes politiske utvalg

Sjokket og sorgen over henrettelsen av Johanne Zhangjia Ihle-Hansen bringer med seg en redsel og en angst, som ligger latent hos flere av oss utenlandsadopterte. Vi som har levd med rasismen på kroppen og har skreket ut vår frykt og redsel lenge før Johanne Zhangjias død, kjenner igjen på en enorm avmakt.

Abort og sterilisering

En tidlig morgen i 1995 var vi på hver vår kant. Diana som den gang var 21 år hadde tidligvakt i barnehagen, og 17-årige Christina Violeta satt på skolebussen.

Fra radioen strømmet nyheten om at Hvit Valgallianse i sitt partiprogram gikk inn for å sterilisere «den fremmede parten» i raseblandede parforhold, dersom vedkommende ikke ville skille lag og flytte ut av landet. Det samme skulle gjelde for parets felles barn. Adoptivbarn skulle få lov til å bli i Norge, dersom de lot seg sterilisere. Om man likevel ble gravid, skulle man ta abort.

Ikke til å misforstå

Den gangen var dette ytringer som satte seg i ryggmargen, men som vi ikke maktet å ta tak i. Hver gang vi senere har prøvd å sette ord på ubehaget dette og andre hatefulle ytringer har skapt hos oss, har vi blitt fylt med skam over at vi kan ha misforstått eller har vært for nærtagende.

Ordene fra radioen den morgenen kan vi umulig ha misforstått! 22 år senere kunne vi lese følgende i Resetts kommentarfelt under artikkelen om markeringen for drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen: «Adopsjon av rasefremmede bør forbys. Adopsjon av rasefremmede er et angrep på vårt folk, jeg vil også påstå at det er svært rasistisk.»

Det store tabuet

Hvor mye skal vi tåle? Hvor mange bølger av rasisme skal vi stå i? Vi går ikke og tenker på ubehaget hver dag, men vi vet bare så altfor godt at hver gang det kommer en rasistisk tanke eller ytring fra familie, venner eller offentligheten, reaktiveres ubehaget.

Ytringene er ikke nødvendigvis alltid myntet på oss direkte, men ubehaget kommer når farfar hissig diskuterer innvandringspolitikk og frykten for det fremmede, før han et øyeblikk etterpå smilende sier til oss: «Vi er så heldige som har fått deg».

Tabuet rundt rasisme i adoptivfamilier kommer til syne ved at foreldre gjennom tidene har gitt barna sine så norske navn som mulig slik at vi ikke skal assosieres med «innvandrerne».

Helge Solberg fra Verdens barn treffer spikeren på hodet når han i debatten på TV2 Nyhetene den 19. september uttaler: «Sier man at de adopterte skal behandles annerledes fordi de har vokst opp i en norsk familie, så har man satt på spissen at å bli oppfattet som noe annet enn norsk, ikke er bra.»

Lever med angsten

Vi utenlandsadopterte har til nå vært en usynlig minoritet, som lever med angsten, ja, kall det redsel selv om det er å gi de som ikke vil oss vel makten. Det er faktisk det mange adopterte og deres nære opplever hver gang politikken dreier seg over til Hvit valgallianse, når bølgene av nynazisme skyller over Norges land, hver gang vi må overhøre eller møte rasistiske ytringer adressert direkte eller indirekte til oss, enten det er i hjemmet eller i det offentlige rom.

Hvordan har avmakten oppstått? Uma Feed Tjelta påpekte følgende i Vårt Land den 18.09: «Rasismen har blitt mer og mer høylytt.»

Hun forteller at hun har venner som innrømmer at de lar hatefulle og rasistiske utsagn passere, fordi de ikke orker å kjempe hele tiden. Det er de som må legitimere sin protest om de tar til motmæle.

Ytringsansvar

Etter at nynazister henrettet 15 år gamle Benjamin Hermansen i 2001 sto storsamfunnet sammen og arrangerte fakkeltog over hele landet. I Oslo gikk 40 000 mennesker under parolen «Ingen rasister i våre gater».

Dette står i kontrast til at retten til å ytre seg i dag har fått en større legitimitet enn det å stå opp for menneskets likeverd. Det er først når media og våre fremste ledere baner vei for debatten og anerkjenner dette som et politisk viktig samfunnsproblem at retten til å ytre seg ikke vil fortsette å stå i veien for at vi sammen kan stå opp for likeverd. Når begynner du å bry deg?

Rasisme i større perspektiv

Vi mener at radikaliseringen av unge menneskers hjerner angår oss alle! Det kan se ut til at den prosessen ofte starter i møtet med det ubehagelige, det vonde og redselsfulle, følelsen av utenforskap. Hat, rasisme og diskriminering finnes i alle samfunnslag, grupper og felleskap. Samfunnet kan ikke fortsette å ignorere dette.

Vi må tørre å se på dagens rasisme i et større perspektiv, løfte blikket og se retningen denne har tatt rundt om i verden. Idet vi alle bryr oss vil hendelsen i Bærum ikke bare handle om muslimhat og at lillesøster ble et tilfeldig offer. Hver dag opplever barn og ungdom med en annen hudfarge trakassering, mobbing og trusler.

Dette angår deg fordi idet det skjer noe med ditt barn, din nabo, din kollega, din elev, vil du også miste noe: tryggheten.