Verdidebatt

Verdigrunnlag, lovgivning og politikk

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvor er det blitt av den kristne kulturarven i forslag til Lov om tros- og livssynssamfunn(Prop 130 L) ? I Grl § 2 slås det fast at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.» En av de få som har tatt det opp dette spørsmålet, er kommentator i Vårt Land, Geir Hellemo (VL 13.sep 2019).

I 1981 vedtok Høyesterett at den evangelisk-lutherske statsreligionen ikke satte etisk-religiøs skranker for statens lovgivning. Men i den nye Grunnloven skal det kristne føres videre som "vår" nasjonale kulturarv. Det er en fornyet markering av kristendommens samfunnsbetydning, som nå bør omfatte mer enn den gamle statsreligion og kirkelivet. Vil man ha en Lov om tros- og livssynssamfunn i pakt med ny Grunnlov, må man på den ene siden å holde fast ved kristendommen som uttrykk for vår nasjonale identitet, og på den andre sikre frihet og integritet for ikke-kristne livssyn (For Grl § 2 pålegger staten å fremme menneskerettigheter, rettsstat og demokrati). En vanskelig, men slett ikke umulig oppgave. I forslag til Lov om tros- og livssynssamfunnmangler en slik problemstilling. Grl §2 er nå i ferd med å bli en ren dekorasjon.

Forlegget for dagens lovforslag er utredningen Det livssynsåpne samfunn(NOU 2013:1) som anførte prinsipper for en såkalt "helhetlig tros- og livssynspolitikk": Tros- og livssynsfrihet skal beskyttes. Mennesker må ikke forskjellsbehandles på grunn av livssyn. Staten skal legge til rette, ja positivt understøtte borgernes tros- og livssynspraksis. Det ble trukket en grense overfor laïcistisk privatisering av tro- og  livssyn. Man avgrenset seg også overfor en negativ vurdering av livssynenes sosio-kulturelle betydning i samfunnet. Den påtenkte loven skal nå innføre og sikre det "livssynsåpne" i det politiskerom. Hvordan er dette rommet å forstå? Det er en velkjent politisk diskurs proposisjonen går inn i.

Hvordan man skal komme til rette med frihetsideal og livssynspluralisme i det liberale demokrati har vært et tema helt siden slutten av 1700-tallet. To spørsmål har stått sentralt: Hva betyr det at statsmakten vil innføre livssynstoleranse i sitt styre av samfunnet, men at den ved sitt maktmonopol bestemmer toleransens innhold og grenser? Hvor blir det da av friheten? Det andre spørsmålet er: Hvordan kan man understøtte pluralismen, men samtidig bevare borgernes identifikasjon med samfunnet (og staten), ulike som de er nettopp i troens saker. Her går det om statsstyrets alminnelige legitimitet blant borgerne. Proposisjonen er på sin måte opptatt av både enhets - og legitimitetsproblemet.

Hvordan oppfatter man tro og livssyn? Man tilkjenner tro og livssyn et eget domene i den menneskelige bevissthet. Mennesket søker meningi tilværelsen, noe som kan gi livet fundament og rammer. Denne bestemmelsen gjør at livssynene blir uttrykk for en allmennmenneskelig eiendommelighet ved vår bevissthet.  Deres ulike konkrete læresetninger for eks. om mennesket, verden, historien og Gud, blir da relative "sannheter" betinget av tiden, stedet, kulturen og samfunnet som det enkelte menneske eller en gruppe mennesker tilhører. Livssynenes læresetninger blir "sanne" bare for dem som finner mening i dem. Men de mange varianter av "sannheter" skal altså ha frihet i samfunnet.

Det er ikke slik livssynene oppfatter sine ”sannheter”  Man ser dem tvert imot som objektivt i samsvar med virkeligheten. Når sannhetsspørsmålet kommer opp, blir det klart at livssynene kan være og er i konflikt med hverandre. Karakteristisk er forholdet mellom kristendom og islam. For muslimer kan nok deler av kristendommen gi ”mening”. Men de har en avgjørende innvending mot vår tro: Gud har ingen ”sønn”. Troen på at Guds Sønn er blitt menneske i Jesus fra Nasareth, er en usann og falsk tro for muslimen. Proposisjonens bestemmelse av tro og livssyn strekker ikke til når man står overfor konflikt om sannhet. Hvordan skal man så sikre enhet.

For å utvikle enhet midt i det konfliktfylte mangfold av livssyn anfører proposisjonen ideen fra John Rawls(1971) om "overlappende konsensus" i samfunnet. Det betyr at livssynene kan ha ulike oppfatninger av de "store spørsmål", likevel gis det "felles verdier", slik at representanter "for ulike livssyn kan bli enige om felles samhandlingsprinsipper." Selvsagt er det mulig i ulike sammenhenger. Mennesker med forskjellige livssyn finner gjerne ut av hvordan de skal kunne leve sammen i hverdagen uten for store gnisninger. Men her går det om langt større ting, ja virkelig "store spørsmål": Menneskerettighetene som kan begrunnes ut fra ulike tros og livssynstradisjoner, kan likevel "fungere som fundamentale samhandlingsprinsipper globalt og lokalt" heter det i proposisjonen.

Allerede før 1950 samlet Unescopersoner med ulike religioner og ideologier som kunne enes om menneskerettighetene. Men enigheten var ikke tuftet på noen samlende prinsipiell basis. Om ulike stater skulle slutte seg til menneskerettighetene, måtte man la spørsmålet om deres begrunnelse ligge. Men denne teoretisk-ideologiske resignasjon har fått stor og avgjørende praktisk betydning med skjebnesvangre virkninger for mennesker som skulle vært beskyttet av menneskerettighetene. Religionsfrihet er ikke det samme i Norge, Kina og Iran eller andre muslimske stater. I dag forfølges kristne i mange land, ikke minst muslimske. Det er ingen samforstand mellom de ulike stater om hva menneskerettighetene består i, selv om de alle er medlemmer av FN. Også i vårt eget land blir rettighetene oppfattet forskjellig i vitale spørsmål som for eks. "retten til liv".  Men tross de empiriske realiteter er det blitt et mantra innen den politisk-kulturelle eliten å hevde at menneskerettighetene er universale. Hva legger man det? Og hvilken praktisk-politisk betydning har det?

Bak ideen om "overlappende konsensus" finner vi et bestemt politikkbegrep. I det inngår troen på at alle mennesker egentlig er "venner". Det utopiske mål blir da å utvikle et samfunn der de virkelig erdet. Og et slikt samfunn må være demokratisk og ha liberalismen som overordnet ideologi.  Om alle skal bli "venner" i et samfunn der ulike livssyn er i konflikt med hverandre, må man i hvert fall sikre at statsmakten er verdinøytral, altså ikke er knyttet opp mot noe ideologisk helhetssyn. Men det hindrer likevel ikke at liberalismen fastholdes  som enhets- og frihetsideologi. Det betyr at "venner" får "fiender". Hva kjennetegner "fiendene"? Og hvordan skal de bekjempes - innen et liberalt demokrati?

”Borgerlig offentlighet”  var et viktig trekk ved det moderne demokrati. Ved den skulle meninger  prøves ved fri rasjonal argumentasjon, slik at en offentlig opinion bestemmende for samsfunnstyret kunne komme frem. Med fornuftige argumenter kunne politiske ”fiender” og ”venner” strides i frihet (dvs. ved forsamlings- og ytringsfrihet) om utviklingen av statsstyret. Men den borgerlig offentlighet er endret. Betydningen av følelser overskygger rasjonaliteten. Det begrenser friheten. En ytring som ”krenker” andres følelser, blir sett på som moralsk undervektig. Det betyr at mine følelser kan begrense din ytringsfrihet. For i mine følelser kommer min identitet til uttrykk. Og enhver identitet skal respekteres i samfunnet. Og her kreves gjensidig respekt.  Slik integreres liberalismens frihets- og likhetsideal.  I integreringen kommer det egentlige og førpolitiske ideologiske grunnlag for staten frem. Men det er et grunnlag som skal sikres ved midler som til sist opphever det demokratiske frihetsideal. Vi ser det når man ved hjelp av statlig makt vil sikre alle former for likestilling - mellom kvinner og menn, de mange kjønnsidentiteter, samlivsformer osv. Her gis ikke forskjeller, alt er likt. En slik politikk har som mål å endre liv og ordning i trossamfunn, der man ikke oppfyller statens ideologiske krav. Men da rammes også religionsfriheten.

Den kommende Lov om tros- og livssynssamfunner basert på et bestemt politisk konsept. Ut fra det kan man identifisere dem som ikke er lydige mot den moderne liberalismes menneske- og virkelighetsvisjon. De er "fiender". For om man er ulydig, er man ikke "keiserens venn". Virkningen av dette konseptet er et sosio-kulturelt og politisk rom som er ganske annerledes enn den "borgerlige offentlighet."  Ved statlig innsats og ved påvirkningsorganer som står makteliten nær, skal kommunikasjon og praksis i det sivile samfunn, i akademia, skolevesen og helsevesen endres. Såkalt "hatspråk" bannlyses, for det virker "krenkende" på andres følelser  Og reglementer og praksis i frie organisasjoner og institusjoner som opprettholder forskjeller i strid med statsideologien, er et samfunnsproblem og bør vekk.  "Fiendene" blir identifisert ved metaforisk bruk av en en psykiatrisk diagnose: De er islamofobe, homofobe osv. Kristendomsfobi gis det derimot ikke, for de kristenfobiske er å anse som "friske".   I forslag til Lov om tros- og livssynssamfunntrer makten frem som "snill og god." Man bak den myke fysiognomien ligger viljen til å realisere en farlig utopi: det totalitære demokrati.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt