Jon Kvalbein

53

Sommerfeldts læretukt og dens konsekvenser

Biskop Sommerfeldts forbud mot å bruke Alv Magnus som forkynner er ubegrunnet og har vidtrekkende konsekvenser

Publisert: 20. sep 2019

Biskop Atle Sommerfeldt har i et offentlig skriv til prostene i Borg bispedømme advart menighetene mot å bruke Alv Magnus som taler. To spørsmål bør besvares i etterkant: Hadde biskopen saklig grunnlag for sin advarsel? Betyr biskopens skriv en innskrenkning av den forkynnerfriheten som Kirkemøtet vedtok 11. april 2016 i forbindelse med innføringen av ekteskap mellom likekjønnede? 

Ifølge bekjennelsesskriftet Augustana artikkel  28, som er forpliktende læregrunnlag for Den norske kirke, har biskopene en guddommelig rett til å «forkaste den lære som avviker fra evangeliet, og å stenge de ugudelige, som er kjent for sin gudløshet, ute fra det kirkelige samfunn, ikke med menneskelig makt, men med Ordet». Ingen bør frakjenne en biskop retten til å nekte en person å forkynne på kirkens vegne. Spørsmålet er om Magnus i sin forkynnelse avvek fra evangeliet – slik vi finner det i Det nye testamentet.

Biskopens skriv til prostene er gjengitt i sin helhet i Dagen 15. august. Biskopen viser til e-mail som sokneprest Arne-Leon Risholm har sendt til ham 18. mars. Risholm vil ikke «anbefale noen i Den norske kirke å benytte Alv Magnus som predikant». Magnus sendte biskopen det fullstendige manus til sin tale. Og talen ble lagt ved skrivet til prostene, der «de kontroversielle  formuleringene er uthevet fra biskopens side». Talen er også gjengitt i Dagen 15. august, der de «kontroversielle formuleringene» er kursivert. Det er her vi må lete for å finne grunnlaget for biskopens kritikk.

Må begrunnes

Biskopen hevder at «Magnus både er utenfor en luthersk antropologi og frelseslære, og dessuten ikke viker tilbake i felleskirkelige sammenhenger å hevde sitt særsyn, sterkt preget av ny-calvinisme».  Det er påfallende at biskopen setter fram så sterke og generelle beskyldninger uten å grunngi noen av dem. På hvilken måte har han satt seg «utenfor en luthersk antropologi»? Hvor avviker han fra luthersk frelseslære? Hva er det biskopen mener er et kritikkverdig «særsyn»? Hva er det i talen som er uttrykk for «ny-calvinisme»? En biskop kan ikke drive læretukt ved å utstede merkelapper. Kritikken må spesifiseres og begrunnes.

I Dagen 19. august utdyper Sommerfeldt sin kritikk. Her påstår han at advarselen mot Magnus sin forkynnelse handler om «at predikanten påtar seg rollen som Gud og dømmer de som har konkrete oppfatninger i enkeltspørsmål til helvete». Sommerfeldt skriver: «I den aktuelle prekenen dømmer Magnus også mennesker som har transseksuell eller homofil legning til helvete.» Enhver som leser prekenen, vil se at Sommerfeldts påstander er usanne. Espen Ottosen har rett når han skriver i Vårt Land 21. august: «Ingen av oss som står for en klassisk kristen samlivsetikk – slik Alv Magnus også gjør – mener at noen fordømmes av Gud på grunn av sin legning. Derimot fastholder vi at homofilt samliv er synd.»

Brakt til taushet

Sommerfeldts avvisning av Magnus som forkynner, synes å innebære en nytolkning av Kirkemøtets vedtak i april 2016. Der sto det: «Begge syn på likekjønnet ekteskap kan derfor gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.» Noen har tolket dette vedtaket slik at det dreier seg om to likeverdige syn. Det er ikke tilfelle. «Alle medlemmene kan inngå ekteskap i sine lokale kirker», sto det i vedtaket. Selv et enstemmig menighetsråd kan ikke si nei til dette. Det Kirkemøtet tillot, var i realiteten en reservasjonsrett. De som er imot likekjønnet ekteskap, skulle få tale og undervise i samsvar med sitt syn. Erfaringen har vist oss hva denne reservasjonsretten er verd. Vi har sett at prester og kateketer som viser til at Bibelen fremstiller likekjønnet samliv som synd, kan få sterke reaksjoner fra aviser, konfirmanter og foreldre.  De som har et restriktivt syn, er i stor grad brakt til taushet.

Det er grunn til å merke seg at Kirkemøtets vedtak fra 2016 nå fremstilles på en innsnevrende måte. Professor Harald Hegstad uttaler til Vårt Land (24.august 2019) : «Selv om de er uenige i spørsmålet om likekjønnet vigsel har man funnet en måte å stå sammen gjennom Kirkemøtevedtaket fra 2016 der man anerkjenner hverandre og gir rom for to syn.»  Sokneprest  Arne-Leon Risholm uttrykker det samme: «Å leve med begge syn må innebære aksept for de med et annet syn enn oss selv» (Dagen 22. august). Er dette i samsvar med Kirkemøtets vedtak?  Der forutsatte man ikke gjensidig aksept eller anerkjennelse. Mange av dem som var imot likekjønnet ekteskap, betraktet likekjønnet ekteskap for å være i strid med Bibelen. Det dreiet seg om en vranglære som fører folk vill. Skal det ikke lenger være rom for en slik lære?

Minst fem syn

Det sies at det skal være rom for «to syn» på, eller riktigere: to motsatte teologier om, ekteskap mellom par av samme kjønn i Den norske kirke. Men i virkeligheten finnes det minst fem syn.

1. En rendyrket liberal teologi sier at ekteskap mellom to av samme kjønn er en menneskerett. Å nekte homofile dette, er å frakjenne dem deres menneskeverd. Kirken kan ikke akseptere en slik teologi i dag. Bibelens lære om ekteskapet reflekterer en annen tid og er ikke forpliktende for kirken.

2. En vanlig liberal teologi er at ekteskap mellom to av samme kjønn er bibelsk forsvarlig.  Gud er kjærlighet. Å hindre to mennesker som er glad i hverandre, å leve sammen i ekteskap, strider mot kjærlighetens evangelium.

3. En «nøytral» teologi, som kan finnes både blant tilhengere og motstandere av homofilt samliv, er at begge teologier om ekteskapet må tolereres. Men i praksis må kirken ta standpunkt. Deretter må alle respektere det som er vedtatt og ikke fortsette en kamp som truer kirkens enhet.

 4. En teologi som inntil nylig har vært nærmest enerådende i kirkens lære og tradisjon, er at ekteskapet er en institusjon mellom én mann og én kvinne. Alle bibelsteder som handler om ekteskapet og samliv mellom mennesker av samme kjønn, forkaster slikt samliv som synd og i strid med Guds vilje. 

5. Mange vil i tillegg til punkt 4 fremholde at Skriften feller en radikal dom over dem som ikke vil bøye seg for Guds vilje. Homofilt samliv hører med blant de synder som i Guds ord er omtalt som «uforenlig med Guds rike». Å velsigne et ekteskap mellom to av samme kjønn er uttrykk for en vranglære som en sann kirke aldri kan akseptere.

Tydelig signal

 For å unngå misforståelser må det understrekes at alle mennesker trenger syndenes forlatelse. Kirken skal forkynne Guds lov til anger og omvendelse. Men kirkens fremste kall er å peke på Jesu stedfortredende død for våre synder. Evangeliet er at ved troen på Ham kan et menneske bli frelst og frigjort til et nytt liv som Jesu disippel.

Så langt jeg kan se, er Sommerfeldts avvisning av Magnus et tydelig signal om at forkynnere som hevder det synet som er omtalt i punkt 5 ovenfor, ikke er velkommen på talerstolene i Borg. Dette til tross for at dette synet er i samsvar med det reformatoriske ideal at Skriften alene skal være rettesnor for tro, lære og liv. Hva sier Bispemøtet og Kirkerådet?  Slutter de seg til Sommerfeldts dom? Er det skjedd en innstramming av Kirkemøtets vedtak fra 2016? Dersom Kirkemøtet krever gjensidig anerkjennelse, er da også teologien i punkt 1 (det rendyrket liberale) uønsket i kirken?

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere