Rolf K Eckhoff

6

Velkommen i det grønne!

Mens den pågående norske debatten om «det grønne skiftet» raser, vet en pensjonist på 80 pluss knapt om han skal le eller la seg gli inn i motløsheten.

Publisert: 19. sep 2019

Midt i en del ganske nedslående tanker rant det meg plutselig i hu at min gode venn Ivar og jeg, vi var da omkring 12–13 år, fikk lov å arrangere Barnerevyen 1950 i vaskekjelleren til Ivars sjenerøse foreldre i Tårngaten i Stavanger.

Troll i ord 

Vi rigget til med både scene og sceneforheng. Selv iførte jeg meg en dress som jeg nettopp hadde arvet og sang en bit av slageren «Velkommen i det grønne» som vi fant på en gammel norsk grammofonplate fra 1930-årene. Midt på platen spilte orkesteret et helt vers pluss et helt refreng, uten sangsolist. Ivar trakterte sveivegrammofonen mesterlig og fikk nålen plassert på rett sted, der det ikke var noen konkurrerende sanger, hvorpå jeg kunne fremføre ett av versene, med stiftsusakkompagnement og refreng, som følger (dessverre husker jeg bare det verset som jeg selv sang, samt starten på refrenget): «Oslo-damen pleier, minst en gang hvert år, å skifte farge på sitt hår. At forandring fryder, kan en godt forstå, og jeg vil si til henne nå: Velkommen i det grønne!»

Av og til går det troll i ord. Kanskje var den gamle slageren med ønsket om en velkomst «i det grønne» mer fremsynt enn tekstforfatterne kunne ane. De hadde jo ikke hørt om noe «grønt skifte», men noen ganger kan en faktisk være forut for sin tid uten å ane det.

Null effekt 

Den pågående elektrifiseringen av Norge, som skal oppfylle våre forpliktelser i henhold til Paris-avtalen om å begrense våre nasjonale utslipp av CO2, er ikke noe klima-
tiltak. Dette skyldes at alt vårt overskudd av vannbasert elektrisk energi i dag eksporteres sørover til våre naboland og videre til blant annet Tyskland. Tyskerne har på ingen måte selv nok «grønn» energi til å legge ned sine kullkraftverk. Derfor må en øket bruk av norsk vann-­
basert elektrisk energi her hjemme nødvendigvis medføre en tilsvarende reduksjon av vår ­eksport av slik energi til Tyskland. For å kunne tilfredsstille sitt behov for elektrisk energi må Tyskland derfor øke sin egen produksjon av elektrisk energi fra kullkraft tilsvarende. Effekten av elektrifisering av Norge på det globale utslippet av CO2 blir da i praksis lik null.

Vindmøller på land synes nå å være i ferd med å bli faset ut som Norges neste store «grønne» energikilde. Elektrisk energi fra vindmøller til havs vil nødvendigvis bli dyrere enn fra vindmøller på land. Etter mitt syn er da det beste vi da kan gjøre for å øke vår produksjon av ny «grønn» energi å øke produksjonen av vannkraftbasert elektrisk energi. Kanskje kan produksjonskapasiteten for en del større eksisterende kraftverk økes uten uakseptable naturinngrep. Kanskje bør det bygges enda noen større kraftverk.

Arvegullet 

Som vestlending (først 20 år i Stavanger og resten stort sett i Bergen) er jeg vant med mye gråvær og regn. Men nå er jo alt regnet som faller ned i høyden i Vest-Norge,­ blitt selve arvegullet i den «grønne» ­norske energipaletten. Burde ikke da vestlendingene, som kompensasjon for å motta alt gråværet og regnet til vårt nasjonale felles beste, få et eget og ikke ubetydelig «grønt» statlig skattefradrag? Folk østpå kan i mye større grad enn oss her vest bruke av vår felles «grønne», regn- og snøbaserte elektriske energi mens solen stråler fra en skyfri himmel.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere