Verdidebatt

Identitets-politikkens ofre

Det er lite som trugar menneskerettane meir enn haldninga om «oss» og «dei».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tysdag sykla eg til jobb, slik eg pleier, då eg hamna bak ein syklist som svirra litt kvilelaust frå den eine sida av vegen til den andre. Han såg ikkje ut til å bry seg om bilane bak, og reagerte heller ikkje nemneverdig på mi gjentekne plinging. Eg hadde dårleg tid, og prøvde meg derfor på ein frekk manøver i den tronge passasjen mellom syklisten og nokre bilar som stod parkert. Kamikaze-sykling på morgonkvisten. Akkurat i det eg passerte, virra han tilbake i mi retning, slik at vi nesten krasja. Sjølv om han hadde øyreproppar i øyret ropte vi ukvemsord til kvarandre.

Oss mot dei

Eit par hundre meter lenge nede i vegen måtte eg stoppe for å vente på bussen. Du veit den kjensla, når han du nettopp har krangla med tek deg att. «Vi syklister må ikke krangle og kjefte på hverandre. Vi må ikke drepe hverandre. Vi må holde sammen. Det er bilistene vi skal ta», sa han i det han tok meg att.

Oss mot dei

Syklistar mot bilistar. Orda frå medsyklisten min fekk meg til å tenke på ofra av denne type identitetspolitikk.

Ein katastrofe. Det høyrest kanskje uskuldig ut, la oss zoome litt ut: Menneskerettane trugast i Europa. I dag.

Det er sterke ord, men dei er dessverre heilt nødvendige. Orda gir ein presis skildring av den situasjonen våre partnarar i fleire europeiske land fortel om: Korleis europeiske styresmakter kvar dag bidrar til å svekke menneskerettane. Det er ikkje berre alvorleg. Det er katastrofe.

Alle som vil sjå, kan sjå. Det skjer nokså openlyst. Grupper settast opp mot kvarandre for å illustrere politiske poeng. Bak ligg gjerne frykt for terror, innvandring, globalisering, aukande sekularisering eller frykt for mangfald. Dei som ligg att på slagmarka, er alle dei som stod på «feil» side av bana då konfliktane vart teikna opp: innvandrarar, asylsøkarar, flyktningar, minoritetar. Eller syklistar og bilistar, då, om du vil.

Europa før og no

Det Europa som løfta fram menneskerettane etter 2. verdskrig, og det Europa som no kappast i å utfordre dei, er sterke kontrastar til kvarandre. Alvoret sig inn over oss når vi høyrer korleis europeiske statsleiarar og leiande politikarar får seg til å sei at menneskerettane er noko som beskyttar «alle de andre», men ikkje «oss». Som om de europeiske nasjonane er truga av at menneskerettane i det heile tatt fins.

Livsfarlig identitetspolitikk. Eg trur dessverre medsyklisten min og dei autoritære leiarane har meir til felles enn dei likar å tru. Svaret fins i identitetspolitikken. Den er livsfarlig. Den dreg oss fleire tiår tilbake i historia, til tida før menneskerettane vart formulert. Til den tida då verdien din låg i kva gruppe du høyrde til. Kva stamme du var ein del av.

Vi som jobbar med menneskerettar må ofte jobbe mykje med dei som er offer for denne identitetspolitikken. Grupper i samfunnet som opplever overgrep, som derfor treng hjelp. Målet for oss som menneskerettsaktivstar må vere eit samfunn og ei verd der ingen grupper treng slik særbehandling, men det tek nok lang tid før vi kjem dit.

Menneskeverdet

Identitetspolitikken står i kontrast til menneskeverdet. Eit prinsipp vi må minne oss om kvar dag sola gryr: Dei som laga FNs menneskerettserklæring og Den europeiske menneskerettserklæringa, sat med ferske erfaringar som viste verdien av å slå ring om alle menneske sin ibuande verdi – på tvers av nasjonar og grupper og stammer og identitet.

No er det tydelegvis nokon som veit betre.

Norge

Også i Norge har vi hatt eksempel på politikarar som får seg til å sei slike ting som at «jeg blåser i menneskerettighetene». Det er feil medisin mot den autoritære utviklinga vi ser. I staden burde norske politikarar gå i front og sei at «jeg elsker menneskerettighetene», kvar gong dei fekk sjansen.

Eg kunne lista opp dei politiske tiltaka her, men eg nøyer meg med det viktigaste: Ein kvar som er i stand til det bør bruke kvar høve hen får til å forsvare menneskerettane. I bursdagsselskapet. På fredagspilsen. Ved kyrkjekaffien. I lunsjen på jobb. Rundt frukostbordet.

Og du syns eg drog det litt langt om syklistar og bilistar? I den lukka Facebook-gruppa «Ja til bilen i Oslo» har fleire tatt til orde for å kjøre ned syklistar.

Men sjølv slike bøller i trafikken som meg, har menneskeverd.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt