Verdidebatt

Ikke en konkurranse i moralsk overlegenhet

Diskusjonen om dødshjelp må løftes ut av skyttergravene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kjell Ingolf Ropstad er prinsipielt imot dødshjelp. Det er et uproblematisk og fullt akseptabelt standpunkt. Problematisk og uakseptabelt, derimot, er det å nekte alle oss som ikke er like skråsikre, muligheten til å debattere og diskutere på et verdig og faktabasert nivå.

Statsråden skriver i Vårt Land: «Det er et viktig og interessant tema som fortjener gode offentlige diskurser. Men jeg er overbevist om at de negative argumenter for å åpne for dødshjelp overveier de gode.»

Ropstad og HEF er altså enige om at vi skal ha en debatt, men når det kommer til hva den skal baseres på, skiller vi lag. Ropstad er prinsipielt imot (Dagsnytt 18, 12.09.19) og har bestemt seg på forhånd, mens HEF ikke har tatt stilling og ønsker en offentlig utredning. Vi mener en slik utredning er nødvendig for å ha et nasjonalt tilpasset kunnskapsgrunnlag som utgangspunkt for et faktabasert ordskifte og en reell etisk vurdering.

Kirsebærplukking

3 av 4 nordmenn er overbevist om det motsatte av ministerens prinsipp. 3 av 4 nordmenn sier de er positive til å tillate dødshjelp. Hvordan kan vi ha «gode offentlige diskurser» hvis vi samtidig ikke skal gå systematisk inn i det som finnes av forskning og erfaring på feltet? Diskusjonen må løftes opp av skyttergravene. En politiker som beskylder 77 prosent av befolkningen (Ipsos MMI 2019) han er satt til å styre på vegne av, for å ville «pålegge vårt helsepersonell å måtte ta livet av syke og eldre» eller at «staten skal tilby eldre og syke en gift som får hjertet til å slutte å slå» (VG, 12.09.19) bidrar ikke til et verdig nivå på samtalen rundt et viktig etisk og medisinsk tema som veldig mange er opptatt av.

I en undersøkelse fra Oregon, USA, der dødshjelp er tillatt i form av at assistert selvmord ikke er straffbart dersom det oppfyller en rekke kriterier, oppgir 90 prosent «tap av selvbestemmelse og kontroll» som en av de viktigste årsakene for å ha valgt å søke dødshjelp.

Ropstad henviser til samme undersøkelse, men trekker frem at 40 % svarte at de ikke ønsket å være til bry for andre. Respondentene kunne krysse av for flere svar, og ved å kirsebærplukke det som best underbygger eget syn, fører statsråden oss inn i et debattspor som ikke er egnet for å oppnå en «god offentlig diskurs».

Urimelig retorikk

«KrF vil [heller] styrke helsevesenets mulighet til å gi omsorg og støtte for pasienter og pårørende i livets siste fase», skriver Ropstad. At å diskutere dødshjelp, settes opp mot å jobbe for bedre omsorg og støtte, er gammel og kjent retorikk, som på ingen måte bringer oss videre. Det er utgått på dato, det er spekulativt og det tillegger oss som er for en utredning, intensjoner vi ikke har. Det faller på sin egen urimelighet; mener Ropstad også at 3 av 4 her til lands ikke er opptatt av en best mulig omsorg for mennesker og deres pårørende i livets siste fase?

Det kunstige skillet mellom «oss» og «dem» må vi også slutte å tegne opp. Det er ikke «oss» som skal bestemme hva «de» som lider og vet de skal dø, skal velge – oss og dem er de samme menneskene. Når HEF tar til orde for en utredning, er det fordi vi mener at hva som er en verdig avslutning på livet og hva vi alle skal ha rett til å bestemme selv, ikke er gitt, ikke er ferdigdiskutert, ikke har et enkelt svar.

Verdig samtale

Det handler ikke om «hva slags budskap vi ønsker å sende våre eldre og syke», som ministeren bekymrer seg for (VG, 12.09.19). Det handler om hva vi ønsker å styre selv i våre liv, alle vi som en gang blir både eldre og syke, og det handler om retten til en verdig død. Det fortjener en verdig samtale, ikke en konkurranse om hvem som er hvem moralsk overlegen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt