Petter Fiskum Myhr

4

Vi lever i forvandlingens tid

Møteplasser forvandles til ekkokammer, venneflokker til nettverk og ensomhet er blitt en folkesykdom.

Publisert: 16. sep 2019

Det gjelder for klimaet på kloden. Det gjelder for måten vi lever på. Og det gjelder for ­måten vi forstår verden på – eller ­snarere ikke forstår den. Vi lever i forvandlingens tid.

Ikke på grunn av ­demokratiske valg eller politiske visjoner, men på grunn av utilsiktede side­effekter av den teknologiske ­utviklingen, ifølge den tyske sosiologen Ulrich Beck. Side­effekter som tiltar i en nesten ubegripelig akselererende hastig­het. Det som var utenkelig i går, er virkelighet i dag. Det som er utenkelig i dag, blir virkelighet i morgen.

Klimaet forvandles 

Miljøet ødelegges. Teknologien tar over styringen. Forskjellene mellom de som har og de som ikke har, øker dramatisk. Millioner av mennesker begir seg på vandring. Vi lever i forvandlingens 
tid.

Ikke fordi vi har kjempet for det. Ikke fordi vi har drømt om det. Men fordi vi ­mennesker har stelt oss sånn at kloden vår er i krise. Noen tenker – stopp! Nå må vi holde fast. Nå må vi t­viholde på det vi har: Den ­nasjonale ­identiteten. De k­ristne grunnverdiene. Den norske kulturen.

Kontinuerlig ­forvandling 


Problemet er bare det, at vi ikke kan bevare en ­levende ­kultur. Vi kan bare skape en ­levende kultur. På samme måte som vi ikke kan bevare ei ­kirke – jo, du kan ­bevare kirke­bygningen, slik ­Nidaros Dom­kirkes ­Restaureringsarbeider har gjort på ­glimrende vis gjennom 150 år – men ei levende kirke kan bare skapes. Det vil si for­andres, kontinuerlig.

Og det er faktisk sånn, at den som ikke forandrer seg, blir en annen. Det høres rart ut, men det er sant: Den som ikke forandrer seg – i en verden som forandrer seg raskere enn noensinne – den blir en annen. Den blir avleggs. Den blir irrelevant. Ute av stand til å svare på samtidas dypeste behov.

Det gjelder for hver enkelt av oss. Det gjelder for ­institusjonene i samfunnet vårt, det gjelder for alle politiske ideologier og det gjelder for alle verdens trossamfunn.

Sterk joik

Olavsfest ønsker å by på kunst og kultur som gjør vår forestillingsverden større, og som gir oss trua på at forvandling ikke bare er noe som rammer oss, men også noe vi kan bidra til – ja kjempe for og håpe på. For det må vi – sånn som ­verden ser ut.

Utallige artister og enkelt­personer fra mange land ­bidro til refleksjonen rundt forvandlingstema på Olavsfest 2019. En av disse var Ella Marie ­Hætta ­Isaksen. Etter et par sanger ­stanset hun opp og sa: «Dette er virkelig sterkt for meg, for jeg står her i ei kirke, og nå skal jeg joike for dere. I Kautokeino, i den kirka hvor mamma og ­pappa ­gifta seg i, får jeg ikke joike. Men her får jeg joike», sa hun med gråten i halsen, før hun ga oss en aldeles nydelig joik til øredøvende applaus.

Det er folks forestillings­verden som gjør det vanskelig for noen å akseptere joik i kirka. Det er folks forestillingsverden som gjør det vanskelig for noen å ­akseptere pop og rock i kirka. Det er ikke verden som sådan – det er måten vi oppfatter verden på.

Fører folk sammen 

Dagen ­etter konserten mottok Ella Marie Norske Kirke­akademiers Brobyggerpris, fordi hun fører sammen det mennesker har adskilt. Og det er nettopp det vi ønsker med Olavsfest også. Vi vil føre sammen det vi mennesker har adskilt på grunn av vår begrensede forestillings-
verden.

Det skulle ta 70 år før ­Norges mest folkekjære artist, Åge ­Aleksandersen, fikk anledning til å spille en offentlig konsert i ­Nidarosdomen. Åge og Gunnar gir en konsert som «på mange måter ikke er en konsert. Det er en opplevelse. En samtale ­mellom to gode venner som har spilt sammen i en mannsalder, og vi, de heldige som får være med til stede. Når ‘Hverdagsbønn’ spilles, forteller Åge at han ikke helt visste hvem han skulle henvende seg til. Så han setter seg, med et ensomt lys som følgesvenn, og synger ut mot publikum. En bønn for oss alle.» (Adressa, 1. aug. 2019).

Sjeldent fellesskap 

De mest langveisfarende artistene som bidro sterkt til Olavsfest 2019 var Madagaskars ­offisielle ­militærkor, LOVA: «Enten var Vår Frue fylt av en ­begeistret menighet denne kvelden, ­eller så ble sang og evangelium kommunisert på en måte som ikke ­ekskluderte noen. Det var et sjeldent fellesskap skapt i det ­musikalske […] Selv som ­anmelder må jeg ­kjempe for å holde tårene tilbake, og angrer bittert på at jeg ikke tok med et lommetørkle. Å oppleve så mye energi og engasjement på nært hold er gripende.» (Adressa, 1/8-19).

LOVA lærte oss at ordet for forvandling på gassisk – ­mampody – også betyr å komme hjem. Når ungene kommer hjem fra ­skolen på Madagaskar, så er det ­mampody. Når Jesus forvandler vann til vin i den gassiske ­Bibelen, så er også det mampody. ­Ordet beskriver en overgang til noe bedre, noe egentlig.

Komme hjem 

Er ikke det ­nydelig å tenke på, at forvandling er det samme som å komme hjem! Det er nettopp derfor vi må forvandle kulturen. Det er derfor vi må forvandle kirken. Og det er derfor vi må forvandle oss selv. For at vi nok en skal kunne komme hjem – og bli den vi egentlig er.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 5454 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
19 dager siden / 3735 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
20 dager siden / 1315 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1203 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
6 dager siden / 1144 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
15 dager siden / 1057 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
4 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere