Den kristne toleranse

Toleransen er et krevende ord som rommer medmenneskelighet, og respekt. Respekt for andres meninger og handlinger. Men, også en respekt som setter grenser. Noen universelle, etiske og humanistiske grenser. Grenser som vi mennesker dessverre ikke kan enes om, hvor vi skal trekke. Dermed blir toleransedebatten både en utmattende og evigvarende verdidebatt. Den vil vanskelig kunne ende opp med noen konklusjon, om hvor den rette og rettferdige grensen for toleranse skal trekkes. Verken for egen del, eller for andres. For hva man skal tolerere og respektere? Og verken det juridiske eller det teologiske språket har de rette svar.

Noen finner imidlertid gode nok svar i kristendommens språk. Et språk som for andre fremstår som svar-løst, og til tider intolerant.

I et debattinnlegg i Aftenposten for et par dager siden reflekterte Espen Ottosen (teolog og filosof) over toleransens grenser, med kristendommens språk om homofili som et referanse. Et av Ottosens utsagn viser hvor vanskelig det er, både for lek og lærd, å gjøre toleransebegrepets  egenverdi forståelig : "For meg er ikke bibeltolkning en slags akademisk lek eller et spørsmål om å velge den forståelsen som gir mest popularitet»

Nei vel. Men hva om man byttet ut popularitetsbegrepet med «hva folk flest vil kunne forstå?»

Uansett, i de sosiale mediers og ytringsfrihetens tidsalder vil det å være fast i troen, samtidig som man ønsker å forklare toleransens grenser, basert på en 2000 år gammel språkforståelse, være en formidabel utfordring.