Ola Garli

21

Kirkens kompetanseproblem

Den norske kirke har et kompetanseproblem, uttaler Trond Bakkevig i lørdagens Vårt Land, noe avisen slår stort opp, men det utdypes i liten grad hva han mener med det, annet enn at kirken må bli bedre på å kommunisere i offentligheten.

Publisert: 16. sep 2019

Men skal vi dvele litt med kirkens kompetanseproblem med en noe annen innfallsvinkel, kan følgende hjertesukk antydes:

- Kompetanse renner i strie strømmer ut av kirken med de mange prestene som går av de to-tre neste årene.

- Mye prestekompetanse sitter konsentrert inne på kirkeråds- og bispedømmekontorene. Litt uærbødig sagt: Der flytter prestene dokumenter, organiserer sin digitale hverdag og passer på at prestene ute i geografien fyller ut sine digitale tidsplanleggere og tidsregnskap på en korrekt måte.

- Mens prestene blir færre, går en strøm av positive, men delvis ufaglærte folk inn i små og store stillinger som trosopplærere i lokalmenighetene. Heldigvis går mange av dem på kurs og tar teologisk og pedagogisk etterutdanning. Det trengs.

- Kirkens kommunikasjon i offentligheten er ikke fraværende; den skjer, enten man vet det eller ikke; enten man tenker på det eller ikke.

Gjennom diverse reformer og endringer de siste årene har kirken kommunisert på en måte som efffektivt (med 3 f-er) er i ferd med å demontere hele folkekirken. Gjennom salmebok- bibel- og ikke minst fadervårreformen - sitter mange av kirkens medlemmer igjen med en følelse av fremmedgjøring.

Løsbladpermer og bøker er sendt ut med endrede gudstjeneste- dåps- vigsels- og gravferdsordninger. Alt dette er kommunikasjon i offentligheten. Og ja, det vitner om kompetansemangel. Men det har kanskje vært morsomt for råd og kirkemøter.

- Når kirken (råd og biskoper) ellers hever sin stemme i offentligheten, skjer det ofte etter prinsippet som journaliser ofte blir kritisert for; de løper som kjent i flokk. I spørsmål som f. eks. klima og kritikk av Israel, er kirkens engasjement forutsigbart og uten nyanser. Det er områder der nesten hele samfunnet taler med én stemme og kirkens stemme skiller seg ikke ut.

Men når hørte vi det kirkelige engasjementet for mennesker som for ikke lenge siden mistet hjelpestønad og arbeidsavklaringspenger med et pennestrøk og om manglende husbankstøtte til folk med dårlig råd etter å ha blitt «Ung ufør». Når hørte vi biskoper og råd si noe om fødselsomsorg, sykehusnedleggelse, om for tidlig hjemsendelse og reinnleggelser av pasienter og om verdighet i eldreomsorgen? Hvor er det kirkelige engasjementet for flere rehabiliteringsplasser til mange av de sykeste blant oss?

Når kirken ikke lever nær det folket den skal tjene, blir kommunikasjonen i offentligheten deretter.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
7 dager siden / 2919 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
30 dager siden / 1897 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
4 dager siden / 1521 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
10 dager siden / 1051 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
5 dager siden / 920 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
15 dager siden / 624 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere