Verdidebatt

Kirkedemokratiets utfordringer løses ikke av Westermoen

Westermoens innlegg på Verdidebatt 12.9., som delvis er et tilsvar til meg, er så omfattende og sprikende at det ikke er mulig å kommentere alt. Et høydepunkt er når han ser splinter i småpartier i Stavanger, men ikke ser bjelken i sitt eget parti.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

1. Alle kandidatene har basis i menighetene. Det mest interessante er noe han ikke skriver, men impliserer. Et hovedpunkt i argumentasjonen fra nominasjonskomiteene har vært at det er disse listene som representerer menighetene – de andre står fjernere. Nå får vi vite at da Åpen folkekirke på Agder ved siste valg valgte å stille egen liste, «… førte dette til at mange liberale forsvant fra en ferdig nominasjonsliste …». Disse var altså opprinnelig nominert fra sine menigheter. Det er tvilsomt om de som nå sto på lister for Åpen folkekirke, eller på Bønnelista, i Agder og andre steder, står så mye fjernere fra menighetene enn de som sto på lista fra nominasjonskomiteen i Agder i 2015.

2. De som står på en liste, har ansvar for det de gjør. Det mest problematiske i innlegget er følgende: Med referanse til det jeg har kalt pervers effekt, at en velger som bruker nominasjonskomiteens liste risikerer å sikre mandater som man er sterkt uenig med, skriver Westermoen: «De potensielt uheldige effektene som påpekes er svakheter som følger av valgordningen, ikke noe den enkelte liste kan ta ansvar for.» Dette er ansvarsfraskrivelse. De som står på nominasjonskomiteens lister, må ta ansvar for at de står på en liste som kan gi perverse effekter. Det gjelder i særdeleshet dem som lar seg anbefale av grupper som selv ikke stiller liste, fordi de vet at det er lettere å sikre seg mandater på den måten.

3. Upresist angående pervers effekt. Det er mindre alvorlig at Westermoen er upresis angående hva en pervers effekt innebærer: «… det at en stemme for en kandidat fører til at en helt annen blir valgt inn». Det er bruken av lista som sådan, og altså stemmer til alle kandidater på den, som ligger til grunn for at en pervers effekt kan oppstå – som følge av at det organiseres anbefalingsaksjoner for enkelte kandidater.

4. At partier lurer sine velgere er noe helt annet. Det er altså kombinasjonen personliste (til forskjell fra partiliste), i kombinasjon med anbefalingsaksjoner til beste for visse kandidater (bl a av Frimodig kirke, til beste for bl a Westermoen) som legger grunnlaget for perverse effekter. Men i et forsøk på å dokumentere at slike effekter også kan oppstå med utgangspunkt i partilister, skriver Westermoen: «… blant annet har "Folkeaksjonen nei til mer bompenger" inngått et samarbeid med "Miljøpartiet De Grønne" i Stavanger". Det er et resultat av forhandlinger, ikke en svakhet med valgsystemet, men viser at uansett valgsystem kan velgerne få noe de ikke bad om». Dette er imidlertid noe helt annet, og dermed en form for tåkeleggning fra Westermoen: Her er det tale om partier som finner det hensiktsmessig å samarbeide, antagelig ut fra en forestilling om at det vil tjene deres velgere bedre enn om de ikke gjør det. Det er ironisk at Westermoen, som selv står på lista for KrF i Kristiansand, ikke har pekt på et mer nærliggende eksempel, nemlig at hans eget parti hadde lovet sine velgere ikke å gå inn i regjeringssamarbeid med Frp, men så lurte sine velgere ved likevel å gjøre det. Dette er ikke perverst, i den betydning vi her legger i uttrykket, men usannferdig. Og hva angår Westermoens eksempel minnes man skriftens ord: «Hvorfor ser du fliser i småpartiene i Stavanger, men bjelken i ditt eget blir du ikke var?

5. Preferansevalg var for komplisert, dagens ordning er verre. Westermoen skriver flere steder positivt om såkalt preferansevalg, uten å opplyse om at da man brukte det, i 2011, måtte man forkaste 10 prosent av de avgitte stemmer. Man innså da at en så komplisert valgordning ikke var akseptabel. I tilknytning til dette skriver han: «Å si at et valg er rigget fordi velgerne sannsynligvis lar seg påvirke av andres anbefalinger oppfatter jeg som manglende tillit til velgernes dømmekraft.» Men problemet er ikke velgernes dømmekraft. Problemet er velgernes innsikt, i en valgordning som er langt mer komplisert enn preferansevalg: Nå må en liberal velger som benytter nominasjonskomiteens liste, 1) vite at dette er en annerledes liste enn de øvrige, 2) være klar over at det foreligger anbefalingsaksjoner av visse kandidater, og 3) forstå hvordan slike aksjoner virker inn på personlister som omfatter både liberale og konservative kandidater. Westermoen hevder: «Å blande ordningene [personvalg og listevalg] har gjort det mulig å sikre en enkel valgordning for velgerne … .». Nei, valgordningen er alt annet enn enkel. At den ikke er enkel, visste Kirkerådets administrasjon utmerket godt, ut fra den evaluering som foreligger. Men man valgte å holde viktige evalueringsresultater hemmelig for velgerne, selv om man skrev til hver enkelt. Hensynet velgerne var av mindre betydning enn hensynet til en vindskjev forståelse av nøytralitet.

6. Det alternative forslaget på Kirkemøtet omhandlet to lister. Westermoen berører situasjonen i Oslo, hvor Bønnelista ikke stilte, og hevder at uten nominasjonskomiteens liste «… ville blant annet velgerne i Oslo, der bare ett parti stilte liste, ikke hatt et reelt valg». Dette er en versjon av en påstand som konservative aktører jevnlig har fremmet etter debatten om valgordninger på siste kirkemøte, sist førstekandidat på nominasjonskomiteens liste i Oslo, Harald Hegstad. Hegstad har senere måttet innrømme at den ordning som ikke fikk flertall, hadde innebygget en sikkerhetsventil som skulle forhindre nettopp det han hevdet, og som Westermoen nå hevder. Forslaget innebar at hvis det bare forelå en liste, skulle bispedømmerådet ta steg for å etablere et alternativ. Det ville lette videre debatt om kandidater på nominasjonskomiteenes lister nå kunne slutte med feilinformasjon på dette punkt.

7. Spar deg for hodepine – ikke les om Alabamaparadokset - ennå. I et forsøk på å dokumentere at alle valgordninger har svakheter, nevner Westermoen det såkalte Alabamaparadokset. Jeg har googlet det, og fikk hodepine da jeg prøvde å forstå det. Jeg trøster meg med at Alabama er langt borte, og at paradokset er fjernt fra det problem som står i fokus her – det dreier seg om hvor mange seter de ulike delstatene skal ha i representantenes hus i USA. Men pussig nok har det å gjøre med et problem som kirken må løse i overskuelig fremtid – at velgere i små bispedømmer har mer enn dobbelt så stor innflytelse som velgere i store: Tre bispedømmer har under 180000 stemmeberettigede, men har like mange delegater til kirkemøtet som bispedømmer som har ca 400000.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt