Kommentar til: Kanskje har sølibatet aldri vært mer relevant enn i dag

Etter nå ti års sølibatært liv først i et benediktinerkloster og nå i buddhistkloster, stusser jeg fortsatt over fokuseringen på sølibatet. Sammenlignet med det buddhistiske monastiske liv, er det kristne sølibat av en senere opprinnelse. Buddhistiske munker og nonner levde i sølibat allerede omkring fem hundre år før Jesus ble født. Det har trolig gjort noe med fokuseringen her, for den er forskjellig fra den europeiske og den asiatiske monastiske kultur.

Jeg har merket meg en ting spesielt, og det er at da jeg levde et kristent sølibatært liv i et benediktinerkloster, var det lite snakk om sølibatet innad i klosteret, men desto mer reaksjoner fra folk som så det hele utenfra. Noen sa det var unaturlig (som om de hadde en definisjonsmakt på normalitet), noen så det som skadelig, og andre som et slags martyrium. Og ja, noen så det mistenkelig.

Og selvsagt, som Joel Halldorf er inne på: Noen så det som forklaringen på seksuelle overgrep, trolig noe selektivt siden flesteparten av seksuelle overgrep skjer utenfor den monastiske og geistelige sammenheng. Det bortforklarer ikke saken, men det understreker det faktum at vitenskapelig sammenheng til sølibatet spesielt ikke er påviselig. Det er også en tankevekker at det forekommer tilfeller der monastiske overgripere har fortsatt overgrep etter å ha forlatt sitt sølibatære liv. Man kan også innvende at monastiske overgripere ikke lever et sølibatært liv selv om deres adresse er et kloster.

Nok om det. Digresjon.

For oss som levde dette klosterlivet, var sølibatet ikke noe spesielt egentlig. For oss var den virkelige utfordringen noe helt annet, nemlig løftet om lydighet. Men jeg kan ikke huske noen utenfor klosteret la noe særlig vekt på det. Kanskje tenkte de ikke engang på det. Det var sølibatet som var det store for dem.

Nå som jeg har tilbragt noen år i en asiatisk kultur som monastisk i et buddhistisk kloster, og også der er det sølibatet som gjelder, merker jeg meg at vi heller ikke her snakker noe særlig om det. Det er heller ikke noen utfordring i vår hverdag.

Men jeg merker meg en stor forskjell fra den europeiske kristne kultur der utenforstående la vekt på sølibatet som noe speiselt, at i denne asiatiske kultur der sølibatet har eksistert i snart 2500 år hører jeg aldri noen kommentere dette. Sølibatet tas som en selvfølge i denne kulturen. I alle fall i en monastisk sammenheng. Hvordan man her stiller seg til sølibatært liv som ikke er monastisk, har jeg faktisk ikke tenkt over. Kanskje det er noen reaksjoner her som er parallelle med den kristne europeiske kulturs reaksjon på det monastiske?

Derimot opplever jeg at både det kristne og det buddhistiske monastiske liv har det til felles at vi innad snakker om det som er en særlig utfordring: Lydigheten.

Så når Joel Halldorfs venn går inn i dominkanernes rekker, spør jeg meg hvorfor dukker det ikke opp et innlegg med tittelen: «Kanskje har lydigheten aldri være mer relevant enn i dag.» 

Med dette ønsker også jeg den nye dominikaner lykke til og måtte hans liv og virke være til velsignelse for ham selv og mange.