Verdidebatt

En mulig bro

Konflikten mellom biskop Atle Sommerfeldt og Alf Magnus kan tjene oss alle til det gode - hvis vi sammen lærer å skjelne mellom hva som virkelig er synd og hva som er vår personlige mening.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kan konflikten mellom biskop Atle Sommerfeldt og Alf Magnus gi oss innsikt i en ny forkynnelse om fortapelsen som ikke er fordømmende?

Denne konflikten kan bli til stor skade for Dnk og den felleskirkelige enhetens framtid, eller den kan komme til å tjene til det gode.

Ett skritt tilbake

Biskopen har begrunnet sin «læretukt» med at den er rettet «mot forkynnelse som påtar seg rollen som «Gud og dømmer … og sender enkeltpersoner med bestemte meninger til helvete» (VL 14.08.19 og 17.08.19).

Så langt, så vel. En forkynnelse som dømmer mennesker med «bestemte meninger» til fortapelse bør avgjort få en biskop til å protestere. Den vil jo kunne skape forvirring og angst og hindre at mennesker erkjenner Guds godhet og søker tilgivelsen på korset. Her bør vi ta biskopens intensjon i beste mening.

På den annen side: Om vi leser prekenen fra en mer velvillig vinkel, så finner vi ikke en direkte dom som Magnus selv uttaler. Det han derimot taler konkret om er samlivsetiske synder. Ja, mange andre synder er likeså dødbringende, men ingen preken kan favne dem alle uten å bli abstrakt. Slik heller ikke biskopen kan når han siterer sin egen preken i Løken kirke i 2018 om at «det er liten plass i Guds fang for de av oss som er ansvarlig for økosystemets kollaps» (VL 17.08.19). Biskopen taler her konkret om våre økologiske synder, som stenger for Guds fang.

Med andre ord:

Er det slik at konflikten mellom Magnus og Sommerfeldt egentlig handler om hvilke synder (NB: ikke meninger) man lever i som truer vår frelse?

Magnus har, kanskje bortsett fra ett eksempel, ikke brukt det biskopen anfører, nemlig «meninger om aktuelle spørsmål», men sitert det Bibelen selv beskriver som fortapelsesgrunner, også noen konkrete om samliv og seksualitet, for eksempel 1. Kor 6,9-10. Ifølge Paulus er det også seksuelle synder som fører til at vi ikke skal «arve Guds rike». For Magnus er disse grunnene Guds åpenbarte vilje, ikke meninger. Da har han handlet rett ved å advare mot denne faren for fortapelse. Begge «advarer» altså mot fortapelsens mulighet.

Men nå må de – og vi – føre en dialog om hva som er mening og hva som er virkelig synd. I dag blir ofte det Bibelen kaller synd omtalt som «mening», men meninger truer ikke frelsen vår.

Langsom dialog

Nå bør derfor Sommerfeldt og Magnus få ro og avklare noen viktige, åpne spørsmål i en langsom dialog, slik Ungdom i Oppdrags leder, Andreas Nordli, allerede har invitert til.  Dialogen bør gi oss mer innsikt i:

1. Forholdet mellom mening og lære. Er de to syn i ekteskapssaken bare to meninger eller er det to uforenelige lærer? Når man har laget ny liturgi, så er vel det nye ekteskapssynet blitt ny lære for Dnk?

2. Dernest bør de avklare forholdet mellom synd og samlivsformer og sex.

3. Kan noen slike synder fortsatt føre til fortapelse når man ikke omvender seg fra dem, men bevisst lever i dem? Er det lov å sitere 1 Kor 6, 9ff?

4. Hvilke andre synder kan Borg-prester tale om som truer menneskets frelse?

5. Hvordan preke over å utsette sitt liv for fortapelse uten å felle Guds endelige dom?

6. Skal kirkens lære om fortapelsens mulighet bare bli stående som en ren teoretisk abstrakt tankehylse? Den dobbelte utgang, som Biskopen ikke vil fornekte, skal den ha relevans i Borg bispedømme med hensyn til levd liv? Slik Bibelen viser tydelige forbindelser mellom vår truede frelse og konkrete syndige handlinger - også våre økologiske ødeleggelser - hvis de ikke bringes til korset og Jesus Kristus for å få tilgivelse som føder det nye liv?

Frafallets alvor

Kanskje kan striden tjene Guds folk i beste tilfelle til å gjenvinne en sannferdig forkynnelse i kjærlighet om frafallets alvor, uten å dømme? Da vil striden tjene oss alle til det gode.

Kanskje kan den føre til en sjelesørgerisk fornyelse av skriftemålet? Da vil den tjene til mye mer frihet og glede - det ser jeg ofte i mitt arbeid. Men bare Den Hellige Ånd kan gi innsikt i synd, og det kan ta tid før vi bøyer oss. Alltid etter å ha blitt trygg på Guds kjærlighet.

Om biskopenes endelige svar på slike spørsmål gir frihet til dem som også i framtiden vil advare mot fortapelsen, da vil denne striden og biskopen fornye enheten i Dnk og i Borg. Der finnes prester og predikanter som er bunnet i sin samvittighet til Guds ord om samliv, og jeg tror ikke at biskopen vil kneble deres talefrihet.

Kanskje det også er slik at han egentlig ikke ønsker å gi Magnus et varig taleforbud?

Stor skade

Hvis derimot biskopen bekrefter «læretukten» som et forbud mot alle som i sin forkynnelse og undervisning bevarer det Bibelen og den klassiske tro lærer om fortapelsen, inklusive advarsel mot synder, da ville skaden bli stor. Da ville hans brev bidra til å splitte Den norske kirke enda mer, og Borg bispedømme ville tvangsrenses i lengden av alle prester og predikanter som er bunnet i sin samvittighet til kirkens overleverte klassiske samlivsteologi.

Unge som vurderer en hyrdestilling i Dnk bør da advares eller frarådes å søke den i Borg. Fordi da ville hans læretuktsbrev i sin konsekvens kunne oppheve i Borg sågar kirkemøtes vedtak om at Dnk skal ha «begge rom» når det gjelder forkynnelsen om samliv. Men en slik tolkning av Biskopens advarsel tror jeg ikke er Sommerfeldts intensjon og vilje.

Nye innsikter

Begge sider behøver å møte hverandre i ydmykhet. Magnus har allerede innsett og sagt at «jeg kunne ha poengtert sterkere at det er Guds godhet som ligger bak Jesu alvorlige advarsel … fordi han vil berge oss fra fortapelsen». Biskopen har sikkert også fått nye innsikter. Sammen vil de kunne bygge en bro, som vi alle og Guds rike trenger. Det er mitt håp.

La oss gi denne dialogen god tid, forbønn og tålmodig håp! Biskopens siste ord må ikke være sagt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt