Biskops Sommerfeldts advarsel mot Alf Magnus -Mening eller Synd-?

Denne konflikten kan bli til stor skade for Dnk og den felleskirkelige enhetens framtid, eller den kan komme til å tjene til det gode. Jeg ønsker å bidra til en dialog som la seg prege av Paulus ord om å være «sannheten tro i kjærlighet» (Ef 4) og Luthers ord vedr. det 8. bud om å ikke lyve, det «å unnskylde ham (vår neste), taler vel om ham og ta alt i beste mening». Kanskje leseren vet at jeg ønsker å bevare den apostoliske tro -for enhetens skyld-, det utgjør mitt sannhetsengasjement. Men som åndelig veileder og retreatleder er jeg likeså mye opptatt av kjærligheten som gir frihet slik at den enkelte kan finne og gå sin vei med Gud.

Biskopen begrunner sin «læretukt» med at den er rettet «mot forkynnelse som påtar seg rollen som «Gud og dømmer….og sender enkeltpersoner med bestemte meninger til helvete» (VL 14.og 17.8.19). En forkynnelse som dømmer mennesker med «bestemte meninger på aktuelle spørsmål» til fortapelse, burde få en biskop som sier nei, stopp. Den vil jo kunne skape forvirring og angst og hindre at mennesker erkjenner Guds godhet og søker tilgivelsen på korset. Her bør vi ta biskopens intensjon i beste mening.

Men leser man preken velvillig så finner man heller ikke en direkte dom som Magnus selv uttaler. Han talte derimot konkret om samlivsetiske synder. Ja mange andre synder er likeså dødbringende, men ingen preken favner alle dem konkret uten å bli abstrakt. Heller kunne ikke biskopen det når han siterer fra sin preken (VL den 17.8.) i Løken kirke i 2018 «at vi er bunnet i synd, urett og ondskap..» «Det er liten plass i Guds fang for de av oss som er ansvarlig for økosystemets kollaps». Biskopen taler her konkret om våre økologiske synder som stenger for Guds fang.

Er det slik at konflikten mellom Magnus og Sommerfeldt egentlig handler om hvilke synder (NB: ikke meninger) man lever i som truer vår frelse?

Magnus har, kanskje bortsett fra et eksempel, ikke brukt det biskopen anfører nemlig «meninger på aktuelle spørsmål», men sitert det Bibelen selv beskriver som fortapelsesgrunner, også noen konkrete om samliv og seksualitet, f.eks. 1. Kor 6,9-10. Ifølge Paulus er det også seksuelle synder som fører til at vi ikke skal «arve Guds rike». For Magnus er disse grunner Guds åpenbarte vilje, ikke meninger. Da har han handlet rett ved å advare mot denne faren for fortapelse. Begge «advarer» altså mot fortapelsens mulighet!

Men nå må de og vi føre en dialog om hva som er mening og hva som er virkelig synd? I dag blir ofte det Bibelen kaller synd omtalt som «mening», men meninger truer ikke frelsen vår.

Nå bør Sommerfeldt og Magnus, resp. Ung i Oppdag (UiO), få ro og avklare noen viktige åpne spørsmål i en langsom dialog, som UiOs leder Andreas Nordli allerede har invitert til.  Dialogen bør gi oss mer innsikt i:

• forholdet mellom mening og lære. Er de to syn i ekteskapssaken bare to meninger eller er det to uforenelige lærer? Når man har laget ny liturgi (liturgi er kirkens mest vitale lære) så er vel det nye ekteskapssynet blitt ny lære for Dnk ?
• Dernest bør de avklare forholdet mellom synd og samlivsformer og sex.
• Kan noen slike synder fortsatt føre til fortapelse når man ikke omvender seg fra dem, men bevisst lever i dem? Er det lov å sitere 1 Kor 6, 9ff?
• Hvilke andre synder kan Borg- prester tale om som truer menneskets frelse?
• Hvordan preke over å utsette sitt liv for fortapelse uten å felle Guds endelige dom?
• Skal kirkens lære om fortapelsens mulighet bare bli stående som en ren teoretisk abstrakt tankehylse? Den dobbelte utgang, som Biskopen ikke vil fornekte, skal den ha relevans i Borg bispedømme i forhold til levd liv? Slik Bibelen viser tydelige forbindelser mellom vår truede frelse og konkrete syndige handlinger, også våre økologiske ødeleggelser, hvis de ikke bringes til korset og Jesus Kristus for å få tilgivelse som føder det nye liv?

Kanskje kan striden tjene Guds folk i beste tilfelle til å gjenvinne en sannferdig forkynnelse i kjærlighet om frafallets alvor, uten å dømme? Da vil striden tjene oss alle til det gode.

Kanskje kan den medføre til en sjelesørgerisk fornyelse av skriftemålet? Da vil den tjene til mye mer frihet og glede, det ser jeg ofte i mitt arbeid. Men bare Den Hellige Ånd kan gi innsikt i synd og det kan ta tid før vi bøyer oss-etter å ha blitt trygg på Guds kjærlighet.

Om biskopenes endelige svar på slike spørsmål gir frihet til dem som også i framtiden vil advare mot fortapelsen, da vil denne striden og biskopen fornye enheten i Dnk og i Borg. Der finnes prester og predikanter som er bunnet i sin samvittighet til Guds ord om samliv, og jeg tror ikke at biskopen vil kneble deres talefrihet. Kanskje egentlig heller ikke gi Magnus et varig taleforbud?

Hvis derimot biskopen bekrefter «læretukten» som et forbud mot alle som i sin forkynnelse og undervisning bevarer det Bibelen og den klassiske tro lærer om fortapelsen, inklusive advarsel mot synder, da ville skaden bli stor. Da ville hans brev bidra til å splitte Dnk enda mer, og Borg bispedømme ville tvangsrenses i lengden av alle prester og predikanter som er bunnet i sin samvittighet til kirkens overleverte klassiske samlivsteologi. Unge som vurderer en hyrdestilling i Dnk bør da advares eller frarådes å søke den i Borg. Fordi da ville hans læretuktsbrev i sin konsekvens kunne oppheve i Borg sågar kirkemøtes vedtak om at den Dnk skal ha «begge rom» når det gjelder forkynnelsen om samliv. Men en slik tolkning av Biskopens advarsel tror jeg ikke er Sommerfeldts intensjon og vilje.

Begge sider behøver å møte hverandre i ydmykhet. Magnus har allerede innsettsett og sagt «jeg kunne ha poengtert sterkere at det er Guds godhet som ligger bak Jesu alvorlige advarsel...  fordi han vil berge oss fra fortapelsen». Biskopen har sikkert også fått nye innsikter. Sammen vil de kunne bygge en bro, som vi alle og Guds rike trenger. Det er mitt håp.

La oss gi denne dialogen god tid, forbønn og tålmodig håp! Biskopens siste ord må ikke være sagt!