Religion og politikk

I innlegget Religion og politikk sauses sammen skrev Helge Simones 8. august:

«Tanken om at Gud planlegger og styrer og våre liv ligger dypt i deler av norsk kirke- og kristenliv. Denne tenkningen gjelder ikke bare på det personlige plan, men overføres lett til å hevde at Gud har spesielle planer for menigheter og nasjoner, enten det er USA, Norge eller Israel.

Å være delaktig i oppfyllelsen av «Guds vilje» er en sentral del av en slik politisk teologi. Følger man hans vilje, vanker det både beskyttelse og belønning. Det snakkes i et selvsagt språk. «Vi vil at Norge fortsatt skal være et kristent land», heter det hos Oslo Symposium, uten at det på noen måte defineres hva som 
ligger i begrepet.»

Så langt har jeg intet å sette fingeren på i hans kritikk. Men så fortsetter han:

«For noen fester det seg en tanke om at det er en forsvarskrig. For å holde på et «kristent land» må man demme opp for innvandrere som har en annen religion.»

Og her møter jeg meg selv i døren. For åtte år siden gikk jeg nemlig inn på Vårt Lands verdidebatt med motargumentering til teologen Torleiv Haus sitt innlegg Sekularismens trussel.  Han hevdet at et mer kristent samfunn bedre ville kunne demme opp for slikt som islam.

Hva om Simones hadde avsluttet slik : Joda, for å demme opp for innvandrere med en utemmet – ikke sauset sammen men systematisk samkjørt - religiøs/politisk ideologi, kan kanskje dette være en brukbar forsvarskrig ?