Eivind Hoff-Elimari

2

Medisin for demokratiet

Folk vil hverandre godt, egentlig. Hvordan overfører vi det til gode, politiske prosesser?

Publisert: 10. sep 2019

I år sto jeg for første gang på en valgliste, og det var første gang jeg banket på dører. Å gå rundt ved middagstider og ringe på hos naboer og bekjente føltes litt kleint og påtrengende de første fem minuttene. Men kommer du over den kneika, blir du håpefull for demokratiet.


Mest håpefulle

La det først være sagt at det er toppen én av ti som virkelig går inn i en samtale når man ringer på. Men de samtalene er det mest meningsfulle og håpefulle jeg har opplevd i valgkampen. De er den beste medisinen når kommentarfeltene har smittet meg med pessimisme om menneskets evne til å kommunisere.

For det første er alle jeg treffer høflige. Det gjelder også de som sier nei takk til Miljøpartiet De Grønne. De som begynner å prate, har gjerne noe de er opptatt av som de vil fortelle om, de er nysgjerrige og en god del har noe de er uenige med MDG i. Men etter å ha banket på mellom 200 og 300 dører har jeg fortsatt ikke støtt på en eneste som står fram som klimafornekter. Jeg kan ikke vite om nett-trollene sprekker når de åpner døra si, og det er sikkert noen av dem som bare høflig takker nei når jeg presenterer meg. Det viktige er likevel at tida vi bruker på å snakke politikk sammen brukes konstruktivt. Trollingen og polariseringen tar ikke plass når vi møtes ansikt til ansikt.


Ødelegger sjablonger

Det andre er at samtalene dreper (mine) klisjeer om folk, bygget opp av hvordan meningsmålinger tolkes («hjemmeværende sørlendinger stemmer KrF», «unge, høyt utdannede Oslo-folk stemmer MDG»).

Ta for eksempel den unge jenta som åpenbart brukte mye tid på gaming og ikke så ut til å være i noen vanlig åtte-til-fire jobb. Men hun var langt inne i samfunnsdebatten og brydde seg om politikk. Hun tvilte mellom KrF, SV og MDG fordi hun mente de partiene ville gjøre mest for forholdene på sykehjemmet der bestemora hennes lå. Frp og helse- og eldreminister Sylvi Listhaug (som vil at staten skal ta regninga for sykehjemsutbygging) var den hun mislikte mest - og aller mest på grunn av holdningen til flyktninger og asylsøkere.


Borgerpanel

Å få til flere slike samtaler tror jeg er avgjørende for tilliten vi har til hverandre og til politikken. Biolog og livskvalitetsforsker Bjørn Grinde sier det samme: Når vi mennesker sammen skal komme fram til en beslutning, er prosessen vel så viktig som resultatet, om målet er å gjøre oss fornøyde.

Så hvordan skaper vi flere politiske samtaler der flere er med, på andre steder enn i kommentarfeltene? Det er vanskelig å samle alle på torget. Jeg har tro på borgerpanel, eller borgerråd som det også kalles: I store og viktige saker kan man gi et representativt, tilfeldig utvalg av borgere tid og ressurser til å lære om saken, og studere og diskutere den sammen med sikte på å nå et velfundert standpunkt.


Det irske borgerrådet

Borgerpaneler har blitt brukt i flere vestlige land de siste årene. Erfaringen er at deltakerne ofte endrer oppfatning i takt med at de får mer kunnskap om og får diskutert spørsmålet. Irland blir ofte framhevet: Det irske borgerrådet («citizen assembly») ble opprettet av regjeringen i 2016, bestående av 99 tilfeldig utvalgte borgere. Det fikk i oppdrag å komme med anbefalinger om fem fastlåste tema, som abort og klima. Det var avgjørende for at regjeringen turte å foreslå legalisering av abort i en folkeavstemning (der 66 prosent stemte ja).

På klimafeltet endte over 80 prosent av medlemmene med å støtte en rekke forslag som ble oppfattet som radikale, deriblant klimaavgift i landbruket, som er den største utslippskilden og av stor betydning for den irske økonomien. Eksemplene jeg har sett peker på at prosessen med å diskutere, rett og slett snakke sammen, fører til at hensynet til fellesskapet, til de som er uten stemme og til de som er svake, blir vektet høyere enn i vanlige politiske prosesser der hvem man representerer og eget partis syn (typisk bestemt av noen relativt få) lett får dominere.


Loddtrekning

Jeg har enda større tro på borgerpaneler i lokale saker, særlig når de er av grunnleggende betydning – for eksempel eiendomsskatt eller store utbyggingsplaner. Loddtrekning av representanter er en like gammel idé som selve demokratiet, og det er fortsatt gjennom loddtrekning blant vanlige mennesker at meddommere blir utpekt til lagmannsretten. Sosiale mediers ramponering av det offentlige ordskiftet gjør borgerpaneler og andre tiltak for å involvere vanlige folk i demokratiet mer nødvendig og aktuelt enn noen gang.

Tør norske kommunepolitikere gi fra seg litt makt?



Første gang publisert i Pan. Gjengitt med tillatelse.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
21 dager siden / 5179 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
29 dager siden / 3157 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
22 dager siden / 2335 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
29 dager siden / 2206 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
19 dager siden / 1779 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
23 dager siden / 1755 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
21 dager siden / 1738 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1672 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere