Verdidebatt

Kanskje har sølibatet aldri vært mer relevant enn i dag.

Sølibatets oppgave er ikke å isolere et menneske, tvert imot. Det kristne sølibatet er først og fremst et ja.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For en uke siden ble en av mine venner novise i Dominikaner-ordenen. Et steg på veien til å bli munk, og en udelt glede for oss som har fulgt ham.

Men en del reagerer annerledes.

Sølibat, å avstå fra sex og ekteskap, er et livsvalg som alltid har vært provoserende. Luther forbandt sølibatet med åndelig elitisme, og senere kom Freuds teorier om undertrykt seksualitet og nevroser. I dag regnes det som selvsagt at sølibat har vært en årsak til overgrepene i den katolske kirken, og det til tross for at ingen har kunnet belegge denne sammenhengen vitenskapelig.

Naturlig kristen livsform

Kirken kan likevel ikke komme utenom at så vel Jesus som Paulus beskriver sølibatet som en naturlig kristen livsform. Et kall som noen har fått til velsignelse for hele kirken. Derfor holder jeg ikke med dem som mener at sølibatet tilhører fortiden. Tvert om er det et kall for vår tid – ja, kanskje har det aldri vært mer relevant enn i dag.

Vi lever i en fragmentarisk tid der ensomheten råder, og vi har flere mennesker som lever alene enn noensinne. Alle som lengter etter en partner har dessverre ikke flaks å finne en. Derfor er det viktig at kirken ikke bare legger vekt på kjernefamilien, noe som dessverre er vanlig i kirker som ikke har tatt vare på tradisjonen om sølibatet som kall.

Kommunitetsliknende fellesskap

Liv i fellesskap kan ikke være forbeholdt dem som er gift. Det trengs mange måter å dele livet på i kirken; ulike slags kollektiv- eller kommunitetsliknende fellesskap.

I den katolske kirken har sølibatet vært obligatorisk for prester. Slik tenker vi ikke i andre kirker, men man kan ikke se bort fra at det har en viss praktisk relevans. Kravet til et borgerlig liv er høye, og det er vanskelig ikke å finne en ung prest eller pastor som ikke er på vei til å dukke under av anstrengingene det er å holde sammen både en familie og en menighet.

Selvfølgelig er det verdifullt å ha prester og pastorer som deler barnefamiliens hverdagserfaringer og derfor kan leve seg inn i våre svakheter. Men når det er sagt, må vi også innrømme at det er verdifullt å ha ledere for menigheten som kan hengi seg udelt til menighetens behov.

Kall med samme mål

Poenget er ikke at andre kirker skal innføre obligatorisk sølibat. Men på samme måte som den katolske kirken har gjort det klart at man ikke ser på den sølibatære livsformen som helligere enn familielivet, burde protestantiske kirker innrømme at sølibatet er et kall å ta vare på. Ekteskap og sølibat skal ikke spilles ut mot hverandre, eller ses på som motsetninger. De er ulike kall med samme mål: livet i Kristus. Sølibatets oppgave er ikke å isolere et menneske, tvert imot. Det kristne sølibatet er først og fremst et ja: Ja til Kristus og ja til kirken.

Det sølibatære livet kan også hjelpe kirken ikke å bli et borgerlig middelklasseliv og dermed miste vår radikalitet. Her settes alt på spill, og Paulus’ ord får en spesiell nerve: «… hvis Kristus ikke er stått opp …, da er vi de ynkeligste av alle mennesker.» At man for etterfølgelsens skyld velger å avstå fra det mange mener er det viktigste i livet, er et vitnesbyrd om rikdommen i livet med Jesus.

Synliggjør den etterfølgelsen

Det går ikke an å unngå å kjenne tyngden av kallet til dem som lever sånn. Det er det samme alvoret som man kjenner overfor misjonæren som har forlatt alt. Munker og misjonærer synliggjør den etterfølgelsen vi alle er kalt til på en særlig måte. De er vitner: Tegn for verden – og tegn i kirken.

Derfor kjenner jeg en sånn takknemlighet over min venn. Ikke bare over hva dette veivalget gjør for ham selv, men også for hva det betyr for meg at han går denne veien.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt