De drukner ei som tortureres skal

Når Norge nå sier nei til Tyskland og Frankrikes anmodninger om å ta imot et lite antall av dem som reddes i Middelhavet, vender vi ikke bare flyktninger og migranter ryggen. Vi vender også ryggen til de europeerne som forsøker seg på samarbeid og felles løsninger.

Den 27. august forliste nok et skip i Middelhavet. Igjen anmodet FN europeiske stater om styrket redningstjeneste og at flere land fordeler asylsøkerne seg imellom. Hva sier Norge?

Drivende i dager

Tysklands utenriksminister anmodet i juli europeiske land om å bli med en «koalisjon av de villige». Sammen skulle disse statene bidra til at migranter og flyktninger ble fordelt på flere europeiske land. Bakgrunnen var at redningsskip gang etter gang ble nektet å sette i land dem de hadde reddet. Skipene ble drivende i dager og uker på havet. Handelsfartøy opplevde det samme.

EUs tidligere forsøk på en ny, felles flyktningpolitikk og ansvarsdeling hadde strandet på grunn av manglende konsensus. Norges deltagelse i Schengen samarbeidet gjør oss til nesten fullverdig medlem i asylpolitikken. På et møte i Paris med FN og EU den 22. juli, sa imidlertid åtte land ja til Tysklands forslag om forpliktende ansvarsdeling. Justisminister Jøran Kallmyr (Frp) og statssekretær Jens Frølich Holte (H) i Utenriksdepartementet deltok på møtet. Men Norge avslo.

Sa nei

I august gikk flere av disse landene sammen om å ta imot dem Leger Uten Grensers norske redningsskip hadde reddet i Middelhavet. Frankrike anmodet Norge om å delta i dette spleiselaget. Men igjen sa sjøfartsnasjonen Norge nei.

I 2015 responderte Norges regjering på de mange som druknet i Middelhavet med å sende to redningsskip. Skipene var direkte involvert i at nærmere 60.000 ble reddet. Norge besluttet også å overføre 1.500 asylsøkere fra Hellas og Italia, for å avlaste de to landene der flest kom i land - og for konstruktivt å delta i et europeisk spleiselag for flyktninger. Nå vil vi ingen av delene.

Setter ut uansett

Justisministeren har i stedet uttrykt bekymring for at private redningsaksjoner kan medføre at flere flyktninger vil forsøke å krysse Middelhavet. Vi skal ikke utelukke at tilstedeværelsen av utenlandske redningsskip kan bidra til at noen flere reiser. Erfaringene siden 2013 tilsier imidlertid at flyktninger og migranter setter ut på havet fra Libya uansett.

Det er selvfølgelig ikke slik at uten redningstjeneste overhode - ingen migranter, båtsmuglere eller druknede i Middelhavet. Der er riktignok noen færre som drukner nå enn i 2018, men andelen som drukner i krysningsforsøket fra Libya til Europa er doblet fra i fjor.

Hovedårsaken til at færre krysser og drukner nå, er at stadig flere stanses av den libyske kystvakten før de kommer ut i internasjonalt farvann. De returneres til Libya. FN og EU har gjentatte ganger dokumentert at svært mange av dem da blir utsatt for vilkårlig fengsling, tortur, seksuelle overgrep og menneskehandel.

Retur uaktuelt

Under Norges deltagelse i redningsarbeidet i Middelhavet i 2015-17, var retur til Libya fra internasjonalt farvann uaktuelt. Det ville utgjøre et brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens paragraf 3 om forbud mot tortur, som var sannsynlig i Libya. Dette har man altså «løst» ved at Libya selv har overtatt redningstjenesten i eget farvann. Siden den gang har borgerkrigen i Libya tiltatt. I juli ble en interneringsleir for migranter bombet og over 50 mennesker drept. Derfor gjentar FN stadig det menneskerettslige argumentet mot retur.

Den libyske kystvakten har langt mindre kapasitet og kompetanse enn den internasjonale redningstjenesten hadde da Norge deltok. En libysk kaptein uttalte nylig til Der Spiegel at trolig mer enn halvparten av båtene som legger ut fra Libya havarerer og alle om bord drukner. Nettopp derfor er innsatsen til Leger Uten Grenser avgjørende for å redde liv – og humanitært klokt. Vår justisminister synes de burde holde seg hjemme, mens politikere flest er påfallende tause.

Overrakte minnesmerke

For fire år siden var jeg til stede da vietnamesiske flyktninger i Norge overrakte Oslo et minnesmerke ved Sjøfartsmuseet på Bygdøy – i takknemlighet for de mange tusen vietnameserne norske sjøfolk hadde reddet på havet i løpet av 15 år. På første rad satt norske pensjonerte kapteiner sammen med flyktninger som var reddet ombord på nettopp deres vakt og skip. Jeg har heldigvis til gode å høre noen anklage handelsflåten for menneskesmugling eller politisk ansvarsløshet for det de gjorde.

Båtflukten fra regimets overgrep i Vietnam endret etter hvert karakter til å innbefatte stadig mer regulær arbeidsmigrasjon. Problemet fikk imidlertid en god, langsiktig løsning gjennom et omfattende internasjonalt samarbeid der også Norge deltok. Vietnam, nabolandene i Sørøst-Asia og en rekke andre stater ble enige om et ambisiøst og omfattende program for kvoteflyktninger og arbeidsmigrasjon, men også for retur til Vietnam for dem som ikke trengte beskyttelse. Med lovlige alternativer på plass, risikerte stadig færre livet over havet fra Vietnam.

Politisk vilje

Situasjonen i Middelhavet er mer komplisert med langt flere land og svake stater som folk flykter fra. Men det løses ikke uten et forpliktende europeisk og afrikansk samarbeid - og politisk vilje på tilbudssiden utover økt grensekontroll og noen få ekstra bistandskroner.

I mellomtiden forblir det uakseptabelt at norske politikere aksepterer at så mange mennesker drukner - eller returneres til tortur i Libya.