Dannelse, dummen

I fredagens Vårt land jubler Lars Petter Sveen over at den nye, nasjonale bibliotekstrategien 2020-2023 gir bokformidling og utlånstall høyeste prioritet. Det er da virkelig også betimelig i en tid da medievanene endrer seg og utlånstallene daler.

Ny vri

Så drar han det videre med en finte mot den forrige bibliotekstrategien – den som la stor vekt på biblioteket som møteplass. Feilslått, mener han tydeligvis, og gir en av neoloberalismens framste catchfraser: «It’s the economy, stupid!» et nikk. Sveens versjon er «Bøkene, dummen!»

Det kjennes vel deilig å være bitte litt arrogant, om det så bare er på lån. Men er det en motsetning mellom å formidle bøker og la folk møtes?

Folkebibliotekloven fra 2014 slår fast at biblioteket skal være en møteplass. Som om det var noe nytt. Er ikke lovformuleringen like mye en anerkjennelse og formalisering av noe som alltid har vært der? For om enn bibliotekærendet er boklig høyverdig, så drasser da låntakerne med seg kroppene sine?

Uten strategi

Jeg selv begynte i folkebibliotek for tre år siden. Det første jeg la merke til var at den nye arbeidsplassen min allerede var manges faste møteplass – og det uten at en eneste strategi var klekt ut. For eksempel tusset det av unger der etter skoletid. De færreste av dem lånte bøker, det er riktig nok. Til gjengjeld ble de ikke regnet med, men var redusert til et irritasjonsmoment i en krok for seg selv. Og så kommer da bibliotekloven med sin møteplassfunksjon og gir dem ryggdekning: De er der med en rett. De har, som mennesker, krav på bibliotekets oppmerksomhet.

Men dette er altså ikke noe nytt i seg selv. Den retten har egentlig alltid vært der, i kraft av folkebibliotekets demokratiske egenart: Vi er for alle - jamfør prefikset Folke. Og det er her jeg lurer på om Sveen overser noe vesentlig. For med alle menes alle – ikke «alle», slik to-tredjedels-samfunnets ulykksalige logikkbrist tilsier. Folkebiblioteket er også for lesevegrerne, de med mapper og andre som vaker i ytterranden av samfunnet av de velfungerende.

Bare naturlig

At nettopp folkebiblioteket – av alle samfunnsinstitusjoner – har fått som et lovfestet mandat å være møteplass, er dermed ikke særlig rart. At dette mandatet kom i klartekst nettopp i vår tid, er heller ikke rart. For i takt med digitaliseringen blir samfunnet stadig mer utpint på skvære, fysiske menneskemøter. Så da tyr de som ikke finner plass andre steder til folkebiblioteket, på sunt instinkt. Og de har rett: Vi er for alle, gratis og uten terskel. Slik tok det for eksempel ikke mer enn noen minutter da NAV dro ned gardina og erklærte at de ikke lenger ga hjelp med skjemaer på nett, før NAV-klientene oppdaget biblioteket som møteplass.

I samme takt som at naturlige møteplasser har falt bort i samfunnet for øvrig, har dermed biblioteket nådd stadig nye erfaringer av hva det innebærer å forvalte kjernen av verdier i bokkulturen: kunnskap. Det frie ordet. Respekten for enkeltmennesket.

Ryggmargsrefleksen

I tillegg har en verdi fra folkebibliotekenes barndom fått sin renessanse, tross ryktet om at den var utdatert. For selvsagt kaster vi ikke vrak på bøkene. Bokformidlingen og bokkulturen er og blir folkebibliotekenes ryggmargsrefleks, også når andre enn de som kan å lese innenat kommer inn døra. Og om de ikke låner ei bok det første året, så kanskje det andre?

Det kalles dannelse, dummen.