Tor Torbjørnsen

PhD. Pensjonert prest
2

«Gud hjelpe meg!»

Petter Moens troskamp kan med visse forbehold kalles en negativ religiøs mestring.

Publisert: 8. sep 2019

'Har vært i 2 forhør. Ble pisket. Røpet Vic. Er svak. Fortjener forakt. Er fryktelig redd for smerte. Men ikke redd for å dø.»

«Å, Gud, hvor jeg angrer på at jeg røpet Victor og Erik. Jeg tilgir meg det aldrig. Allikevel vilde jeg gjøre om igjen under tortur. Dette er helvede.»

«Jeg er en skam for jorden og vet ikke hvor jeg skal skjule mitt ansikt. Gud hjelpe meg.»


Krigsfangeberetning

Dette er noen korte sitat fra Petter Moens dagbok (Cappelen, Oslo 1949). Den er en av de best kjente norske krigsfangeberetningene fra 2. verdenskrig. Det er i disse dager 75 år siden Petter Moen druknet da fangetransportskipet hans forliste på vei til Tyskland.

Petter Moen var forsikringsmatematiker, aktuar, og arbeidet under krigen med illegale aviser. Han ble tatt i februar 1944, torturert og røpet sine medarbeidere («sprakk»). På enecella på Møllergata 19 skrev han dagbok etterpå for å stå ut med redselen for ny tortur, dødsangsten og skylden og skammen for å ha røpet sine kamerater. Dagboka ble prikket på dopapir og sluppet ned i luftekanalen og ble funnet etter krigen. I den forteller Petter Moen at han prøver å få hjelp «fra sin mors og fars Gud». Han bruker uttrykket «Gud hjelpe meg!» gjentagende ganger.

Dette er situasjonen hans: Fengsling, tortur, angst for smerter og skam fordi han har forrådet sine kamerater har satt ham i en krise som han ikke vet noen annen råd for hjelp enn å søke tilbake til sine foreldres gudstro som han har forlatt. Men dette mestringsforsøket vanskeliggjøres av at dette strider mot hans tenkning. Han er jo egentlig ateist.


Søker Gud

Etter hvert som dagene går greier Petter Moen å tilpasse seg forholdene. Ensomheten er ikke bare vanskelig, den gir også en anledning til å tenke. Petter tenker ikke bare på å søke Gud, han er også intenst opptatt med matematiske spørsmål. De kan oppta ham i timevis.

Den 19. februar skriver Petter Moen blant annet: «Er min trang til Gud oppriktig? Den kan være et argument ad hoc – et fengselsprodukt. Det er hevdet at gudstroen er sprunget ut av angst – naturangst og dødsangst. I så tilfelle er jeg altså på rett vei. Jeg tror at jeg kan 'finne Gud' gjennom lidelse, angst og bøn. Har jeg da gjort et kunststykke med meg selv? Er den åndelige øvelse blitt mester? Dette spørsmålet kan jeg ikke besvare i dag. Jeg vet bare at lidelse og angst er forferdende realiteter og at i lidelsen og angstens stund roper jeg: Gud – hjelp meg. Dette rop hjelper meg. Det demper og somme tider fjerner det angsten. Har så Gud hjulpet? Jeg forsøker å unngå selvbedraget – men jeg kan ikke benekte opplevelsen. Fortolkes kan den dog – fremdeles.»

Den religiøse opplevelsen og dermed også spenningen han står i svinner hen, og det er ikke bare tomhet, men også resignasjon som preger ham med hensyn til å tro.


Ønskekarakter

31. mars skriver han: «Jeg er i uhyre sterk tvil om min rett til å holde andakt og be. Nå i andakten etter middag talte en direkte blasfemisk og gudsironisk stemme i meg ved siden av bønnens stemme. I formiddag – i meditasjonstimen talte mitt intellektuelle jeg klart og kraftig om den religiøse følelses ønskekarakter og om meget annet. Det intellektuelle jeg imøtegår og motsier den kristelige påstand på alle punkter – historisk – moralsk og logisk. Den religiøse erfaring omskrives i en mekanistisk psykologis sprog. På 'nødropet' svares det ikke noe bestemt. Mitt nødlidende jeg sier da: Kristus gir svar: 'Kom til meg!' Det intellektuelle jeg svarer: Vel – gå til Kristus, men vær klar over hva du da gjør. Du skifter nevroseform. Du går over til den kollektive nevrose. Den er selvfølgelig lettere å bære enn den individuelle. Deri ligger dens 'sannhet'. Lykke til!!»

Petter Moens dagbok ble først utgitt på norsk i 1949, og så på nytt i 1988. Den kom ut på engelsk i USA i 1951. Dagboka er en tragisk og hjerteskjærende tekst å lese. Men samtidig er det mulig å analysere Petter Moens troskamp.


Religiøse mestringsaktiviteter

Analysen kan vise hvordan Petter Moen bruker vanlige religiøse mestringsaktiviteter som bønn og dagbokskriving i sin troskamp, men også hvordan han mangler viktige religiøse mestringsaktiviteter som sjelesorg og samtale, bibellesning, gudstjenestefellesskap med nattverd og ikke minst tilgivelse (absolusjon) i sitt forsøk på å benytte seg av sin mors og fars gud i sin troskamp.

Han mangler ikke religiøs adferd og opplevelse, men de strider mot hans ateistiske livssyn. Det ender tragisk, sett fra et kristent ståsted, i den forstand at Petter Moen ikke får seg til å tro, så mye han enn vil, han forblir ateist, og at han heller ikke når fram til den ro, sjelefred og forsoning som gudstroen kunne ha gitt ham. Man kan med visse forbehold kalle Petter Moens troskamp negativ religiøs mestring.


Slik dør menn

I sammenlikning med annen norsk litteratur om norske motstandsmenns død (Dagfinn Hauge Slik dør menn, Oslo 1946) antar jeg at Petter Moens negative troskamp kunne blitt endret til å bli noe positivt som kunne gitt ham den sjelefred han søkte.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1288 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1266 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
28 dager siden / 1143 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
24 dager siden / 845 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
12 dager siden / 805 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 679 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere