Verdidebatt

For i vår Herres lommer er det plass

Een refleksjon fra kirkebenken.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mandag kveld satt jeg og skalv av bevegelse i Kulturkirken Jakob. Det var Konsert for en Åpen kirke. Moddi, Tord Gudstavsson, Marthe Valle tok oss med inn et musikalsk univers av lengsel etter en kirke som tar imot oss, fordi Gud tar imot oss. En kirke som står opp mot urett, og for den som er svake. Musikken åpnet både kirken og hjertet. Bjarte Hjelmeland sang om Vårherres klinkekuler så vi kjente det i sjela: Ja, i vårherres lommer er det plass. Og Solveig Slettahjell! Men henne kommer jeg tilbake til.

Konserten tok meg brått inn fra kirkelig valgkamp og alle frustrasjoner og debatter og motsetninger. Kirkerommet tok imot meg, musikken tok imot meg, og så skjedde det som alltid skjer i kirkerommet. Under det høye kirketaket ble jeg omsluttet av roen og uroen i Guds nærvær. Roen i vissheten om at ett sted i verden er jeg tatt imot som den jeg er. Uroen i at Gud utfordrer meg til handling. I eget liv og i verden. Og uroen i dette: ikke alle opplever det, at kirken tar imot dem som den de er.

Det bryter på dypt vann når man kjenner et sted innerst inne at trappen opp til kirkedøren er for høy og bratt. Når du ikke orker å våge deg inn, fordi du vet at blir du avvist der, da er du avvist over alt. Hvis man kjenner at Gud har snudd ryggen til, hvem vil da ta imot meg. Kirken bærer hele fortellingen om livene våre og en Gud som lot seg ydmyke ved sin nedrige død. For å frelse oss. Innerst i smerten, til bunns i dødskreftene måtte Jesus for at oppstandelsen kunne skje.

Det bryter på så dypt vann, når man kjenner på at kirkedørene er stengt, Man kan tåle at mange samfunnsinstitusjoner gjør forskjell på folk, men aldri kirken. Aldri kirken. Aldri Gud. Hvis Gud ikke tar imot meg, da er mørket endeløst. Derfor gjør det så sterkt inntrykk når Solveig Slettahjell synger Geirr Lystrups såre og sterke sang Gråt og dans. Hun synger, dirrende av underliggende alvor: «Vil så gjerne danse, men fela som jeg hører, den fela som jeg hører hører er ikke ment for meg. […] Gråt og dans med meg til en himmel åpner seg.» Mellom linjene, og i sangens bevende kraft ligger nøkkelen til å forstå hvorfor det er så forferdelig vondt å oppleve seg avvist av kirken. Hvis terskelen inn til Guds hus er for høy, hvor skal man da snu seg?

Kirken er ikke en hvilken som helst organisasjon. For uendelig mange rommer kirken møtet med det hellige, med vårt innerste. Dette har kirkens diakonale institusjoner skjønt og tatt konsekvensen av. «Ingen er bare det du ser!» har Kirkens Bymisjon fremholdt med stor kraft. Og det gir håp for oss alle. Det formidler håp for oss alle. Alt det ytre flerres av, og vi vet at ett sted i verden kan vi bli sett som den vi innerst inne er. Derfor en stor takk, fra nederst i mitt eget skakke og krevende liv, til alle de kirkelige medarbeidere som gjør hva de kan for å skape en åpen kirke, der alle som ønsker det kan komme med hele sitt liv og hele sin tro og føle seg hjemme. Som åpner kirkedøren og kontordøren. Som lar oss komme inn og varme oss. Tenne lys. Kanskje gjøre korstegnet. Kirkelige medarbeidere som setter av tid til samtale. Som koker kaffe. Som lyser velsignelsen. Som lar oss alle gå ut i verden, ørlite rettere i ryggen. Og fylt av vissheten av at i Vårherres lommer er det også plass til meg.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt