Hva vil vi i Åpen folkekirke?

Først må jeg på ny tilbakevise litt kritikk. Olav Hauge påstår i VL 28. august at jeg driver med farlig demagogi om nominasjonskomiteenes lister. Jeg kan berolige ham med at jeg faktisk mener det jeg skriver, og jeg kan belegge det med fakta.

Bakgrunnen for mine påstander er at ved Kirkevalget i 2015 ble i all hovedsak de kandidatene som Levende folkekirke anbefalte på nominasjonskomiteenes lister, valgt inn i bispedømmeråd og Kirkemøtet. Deres anbefalelsesaksjon var således utrolig vellykket. De som valgte å stemme på kandidater som like godt kunne stått på Åpen folkekirkes lister, fikk ikke inn sine kandidater. De bidro i stedet til å gi nominasjonskomiteenes lister flere listestemmer. Slik sørget de for at flere av dem Levende folkekirke anbefalte, ble valgt inn. Det vil jeg kalle “å bidra til å gi mandat til kandidater du er grunnleggende uenig med”. Om Frimodig kirkes anbefalelsesaksjon i år er i nærheten av like vellykket, vil det betyr at historien gjentar seg. Det må det være lov til å opplyse velgerne om.

Så skal jeg være den første til å innrømme at Åpen folkekirkes kandidater ikke er enige om alt. Heldigvis. Men vi har faktisk samlet oss om et program vi går til valg på. Dette programmet er laget etter åpne høringer og vedtak på årsmøtet. I tillegg arrangerer vi debatter hvor vi inviterer inn folk vi er uenig med, for vi mener at vedtak blir bedre når posisjoner brynes mot hverandre. Om noen mener det er en trussel mot demokratiet, må de gjerne gjøre det. Vi mener derimot at det har vært en berikelse for Den norske kirke og gjør at mer av debatten nå foregår i det åpne rom. Det lover vi å fortsette å bidra til om vi får fornyet tillit av kirkemedlemmene.

De siste fire årene kan vi se tilbake på viktige seire og store steg på veien mot en kirke som kan romme oss alle og livene våre. Takket være den store mobiliseringen ved kirkevalget i 2015, fikk vi åpnet kirkedørene for alle som vil gifte seg, helt uavhengig av hvem du er eller hvem du elsker. Det vi har gjort, har endret menneskers liv og ført til at vi kan våge både tro og elske samtidig. Men dette arbeidet er ikke noe vi blir ferdig med.

Akkurat som livet og menneskene endrer seg, må kirken endre seg for ikke å stagnere og bli uviktig. Derfor er det ikke sant slik som noen sier at nå som alle kan gifte seg, kan Åpen folkekirke legge ned. Nei, vi er ikke ferdige. For vigsel for alle er bare ett av de synlige tegnene. For vi vil ha en kirke som ikke måler menneskers tro eller tvil, men tar imot oss som vi er. En kirke som ikke diskriminerer ved ansettelser. En kirke som forkynner Guds grensesprengende kjærlighet og lar oss få erfare at vi er elsket og gir oss mot til å elske både oss selv og andre. En kirke som taler makta midt imot når det trengs, og våger å bli upopulær. En kirke som roper nei til hatprat og kjemper for et menneskelig samfunn. En kirke som engasjerer seg i verden og som er med å bygge gode lokalsamfunn. Som bygger broer mellom mennesker og religioner og skaper større forståelse. En kirke som er en sterk og tydelig stemme i miljødebatten. En kirke som forkynner tro, håp og kjærlighet. For alle.

Noen innvender at “alle” er enige i dette. Om det stemmer, er det i så fall historisk. For inntil veldig nylig var vi som mener alt dette i et tydelig mindretall i kirkens styrende organer. Selvsagt er vi klar over at vi Åpen folkekirke er ikke de eneste som vil mye av dette. Men alle i Åpen folkekirke deler helheten i denne visjonen. Det er denne kirken og dette fellesskapet vi ønsker å bruke fritiden vår på de neste fire årene på å realisere. Så vet også vi at det er folk som ikke er enige med oss og ønsker å ta kirken i en annen retning. Derfor er det viktig å bruke stemmeretten og sikre at de som velges faktisk representerer det brede lag av medlemmene i kirken.

Gard Sandaker-Nielsen, leder av Åpen folkekirke og 2.-kandidat til bispedømmerådsvalget i Oslo