Tajiks selvmål mot rasisme

I mai ble Veterinærhøgskolens bil stanset av en politimann fordi den kjørte rundt med riksløven på panseret. «Det er ulovlig. Kun politiet har lov til å bruke riksløven», mente han.

Sjåføren nektet å fjerne løven, så politimannen rev den av. Han var fullstendig uvitende om alle etatene som faktisk har lov til å bruke den symboltunge logoen. Politiet måtte beklage.

Er det denne mannen Tajik vil betro en av vår tids mest kompliserte oppgaver, nemlig å avgjøre den hårfine grensen mellom hets som bør straffes og hets som bare støter og sårer, men som likevel ikke bør straffes?

Finn tre feil

Dette er ikke et forsøk på lovlig hets mot lovens håndhevere. Politiet gjør en utrolig viktig jobb, og jeg tror den enkelte politibetjent vet nok om lov og rett til å finne minst tre feil med Tajiks forslag.

Å skille mellom straffbar og lovlig hets er utrolig kinkig. I et samfunn tuftet på ytringsfrihet høres det ut som en selvmotsigelse å straffe den som ytrer seg. Samtidig tillegger vi menneskeverdet så avgjørende vekt at det kan være like vanskelig å forstå hvorfor hets og rasisme ikke skal straffes.

Dette er den absolutt siste oppgaven vi bør overlate til ett menneske alene.

Tajik har rett i at bøter og forelegg allerede er i hyppig bruk. Men hun overser den himmelvide forskjellen på måling av bilens fart og måling av språkets snert. Vi kan med kirurgisk presisjon bevise råkjøring med Honda, men ikke råkjøring med hån.

Vi kan utvikle en maskin som lyser rødt hvis man sier «sotrør» og grønt hvis noen skriver «apekatt», men vi må mildt sagt vente lenge på en robot som foretar alle hårfine avveininger når det gjelder ytringers kontekst, semantikk, motiver og ironi.

Selv ikke våre beste dommere, statsadvokater, forsvarere eller jurymedlemmer har kompetanse til dette.

Derfor har vi satt opp finurlige regler som sikrer et systematisk samspill mellom disse aktørene, slik at de sammen kan finne ut av det. Det skal veies, måles, anføres, jamføres, bevitnes, forsvares, påstås, prosederes og kontradikteres. Det tar tid og koster penger. Vi kaller det rettsstaten.

Alvorlig samfunnsproblem

De fleste av oss vet ikke hvor hardt rasismen rammer, for den rammer ikke de fleste av oss. Nettopp derfor må den bekjempes. Nettopp derfor må vi velge våre våpen med omhu.

Det er åpenbart at mange av dagens lovlige ytringer svekker livskvaliteten til den som rammes. Tajik er blant dem. Moralsk sett burde kanskje alt slikt vært forbudt. Men overdrevne forbud kan svekke respekten for ytringsfriheten, noe verken samfunnet eller kampen mot rasisme er tjent med.

Selv dommen mot frisøren som nektet å klippe en hijab-kledd kvinne, betraktes i enkelte leire som et grovt brudd på ytringsfriheten. Hadde dommen vært utferdiget av en enslig politibetjent, ville kritikerne ha vært langt flere. Satt på spissen kunne vi risikere bøtelegging av skolegutter som kaller hverandre «sotrør» på spøk, men ikke av professorer som spyr ut subtil hets.

Trusselen om en «straff» på 800 kroner i Velstands-Norge kunne snarere friste dem som ligger akkurat innenfor grensen til å tøye strikken enda lenger. «Bli ytringsfrihetsmartyr – 10 tips!», kunne Resett ha malt utover forsiden.

Det er mye logikk i tesen om at vi best bekjemper de ekstreme meningene når de kommer frem i lyset, selv om utviklingen kanskje ikke tyder på det. Kanskje har vi vært flinkere til å slippe trollene frem i lyset enn til å bekjempe dem. Kanskje burde også politikere og anti-rasister komme seg oftere ut av egne ekkokamre.

Hvis man mener alvor med at flere ytringer bør straffes, burde det settes av ressurser til grundig etterforskning og rettergang. Ikke rett-i-koppen-justis.

Prøveballonger

Tajik har rett i at det må tenkes nytt i kampen mot hets. Nytenkning krever mot til å skyte opp prøveballonger. Men enkelte prøveballonger er så lite flyvedyktige at de bør skytes ned tidlig.

Kampen mot hets og rasisme er for viktig til at vi kan utstyre frontkjemperne med defekte våpen som eksploderer i de gode kreftenes eget fang.