Sigrun Aasland

fagsjef i Tankesmien Agenda.
3

Klassesamfunnet er her

Vi skal ikke sparkle over klasseforskjeller, men vi skal utjevne dem.

Publisert: 3. sep 2019

I en kommentar 27. august tar Håvard Nyhus et oppgjør med det han mener er farlige forsøk på å «sparkle over høyst reelle klassemotsetninger». Det er en uro det er lett å dele. Som eksempel på en slik fare trekker han frem Dagsavisens omtale av boka Det trengs en landsby, der jeg skriver om hvordan økende økonomiske forskjeller arves mellom generasjoner. Da blir det plutselig Nyhus som sparkler i stedet.


Mobilen i hånda

Nyhus har helt rett i at klassesamfunnet lever i beste velgående, eller har vendt tilbake. Etter mange tiår med sosial utjevning i etterkrigstiden, og en slags utjevningstopp på slutten av 1980-tallet, har de økonomiske forskjellene i Norge og resten av verden siden økt jevnt og trutt. Klassesamfunnet er på full fart tilbake. Det er likevel ikke helt som før. Mange av dem som i dag har minst å leve for i Norge i dag har ikke lavtlønnsyrker, men står helt utenfor arbeidslivet. Andre står med mobilen i hånda og venter på uforutsigbare ringevakter med dårlig lønn, eller de streiker fordi arbeidsgiveren deres nekter dem tariffavtale.

Boka som var omtalt i artikkelen som inspirerte, eller frustrerte Nyhus, handler om sosial mobilitet, med andre ord hva som bestemmer hvilke muligheter vi får i livet. Sosial mobilitet sier noe om hvor mye vi beveger oss mellom ulike samfunnslag over generasjoner. Er mobiliteten lav, er det de fattiges barn som blir fattige og de rikes barn som blir rike. Er den høyere, er det også andre ting enn foreldres lommebok som bestemmer hva du selv får å leve av. Det viser seg at økonomiske forskjeller ikke bare arves, men også fordypes over generasjoner. I Norge har den sosiale mobiliteten vært høy for de aller fleste. Men i toppen drar noen fra og i bunnen av inntektsfordelingen blir noen hengende stadig lengre etter.


Mål på rettferdighet

Nyhus er skeptisk til å undersøke og ønske sosial mobilitet. Skepsisen deles av Magnus Marsdal i Tankesmien Manifest. Kanskje bunner skepsisen i at begge forveksler sosial mobilitet med en slags idé om at alle skal bli akademikere eller rikest i landet. Det er feil. Sosial mobilitet er et mål på sammenhengen mellom hva du gjør og tjener og får, og hva dine foreldre gjorde, tjente og fikk.

For å finne ut av det, har jeg i boka benyttet et datasett på inntektsplassering over to generasjoner for alle norske kommuner. En av mange måter å måle sosial mobilitet på, er sannsynligheten for å bli født i den laveste inntektsgruppen og selv ende opp i den høyeste. Det betyr ikke at lykken er å gjøre klassereise. Men muligheten til å velge er et mål på rettferdighet. Det viser seg at særlig for dem som vokser opp med lite penger, er sannsynligheten svært liten for å bli voksen med noe annet enn lite penger.


Arbeiderklassemødre

«For ikke alle ønsker å bli middelklasse, og ikke alle drømmer om kulturreiser til Italia», minner Nyhus om. Jeg er enig i at hverken Håvard Nyhus eller jeg vet hva andre vil ha ut av livet. Likevel mener Nyhus å vite at «kvalitative studier viser for eksempel at arbeiderklassemødre i bunn og grunn ønsker at døtrene deres skal ende opp i jobber som ligner deres egne». Men hvilken rolle spiller det for disse jentene hva mødrene deres vil? Skal de ikke få velge selv? Det blir noe virkelighetsfjernt å heve valgfrihetens fane når problemet er dette: stadig flere i Norge er fattige, fattigdom går i arv, og svært få av dem kjenner på noen fattigdomslykke.

Høyere utdanning er neppe veien til lykke. Men ingen utdanning er det heller ikke. Det er jo heller ikke sånn for dem jeg skriver om, som altså er født inn i de laveste inntektsgruppene, at det står mellom akademisk utdanning eller fagbrev med lønn til å leve av i andre enden. Mange av dem som begynner med minst er også blant dem som blir stående helt utenfor arbeidsmarkedet som voksne. Det er et arbeidsmarked som krever stadig mer formell utdanning. For mange av dem jeg skriver om ville en jobb med lønn, enten det er som fagarbeider eller journalist, vært et stort sprang, som de ikke får gjøre fordi foreldrene deres har lite penger. Jeg vil ikke ha et samfunn der stadig flere står uten jobb fordi de aldri fikk en sjanse. Og jeg vil heller ikke ha et samfunn der bare de rikes barn er leger og advokater.


Ingen motsetning

Nyhus har også rett i at arbeidsmarkedet har blitt mer klassedelt og ulikt. Han synes tillitsvalgte på venstresiden burde bruke mer tid på å kjempe for gode og verdige forhold i arbeidslivet. Det synes jeg alle burde. Det er ingen motsetning mellom det og å ønske flere inn i arbeidslivet, jobbe for et bedre arbeidsliv og å være opptatt av valgmuligheter også når foreldrene dine tjener minst.

Å være opptatt av sosial mobilitet er ikke å snakke noen ned, det er tvert imot å ta alles ønske om gode liv på alvor. Sparkling som bare dekker overflaten er ikke lurt. Men vi må kalle en spade for det den er: Fattigdom som stenger dører, den skal vi snakke høyt og tydelig ned.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
20 dager siden / 5170 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
28 dager siden / 3137 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
21 dager siden / 2330 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
28 dager siden / 2205 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
18 dager siden / 1773 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
23 dager siden / 1749 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
20 dager siden / 1734 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1671 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere