Kristin Clemet

73

Når Rødt belærer oss om den nordiske modellen

Det er nesten fascinerende å se på hvordan mange lar seg belære av partiet Rødt om hvordan den norske modellen fungerer og hvordan vi har bygget opp det norske velferdssamfunnet.

Publisert: 2. sep 2019


Første gang publisert på: https://clemet.blogg.no/nar-rodt-belaerer-oss-om-den-nordiske-modellen.html

Norge er et av verdens mest vellykkede samfunn.

Det er mange årsaker til at det, og Rødt er ikke en av dem.

Vi har hatt flaks, vi har vært dyktige, og vi har vært produktive.

I tillegg har vi hatt mange gode politiske ledere. De har vært sosialdemokrater, og de har vært borgerlige, og de har vært enige om mye: De har ønsket å bygge et grunnfestet liberalt demokrati, en sterk velferdsstat og en velfungerende markedsøkonomi – og et trepartssamarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.

Rødt og Rødts forgjengere har stått langt ute på sidelinjen og kjempet for en helt annen samfunnsmodell, som de kaller kommunisme. De har vært mot trepartssamarbeidet, mot markedsøkonomi og mot det liberale demokratiet som er selve kjernen i vår samfunnsmodell.

Rødt skårer for tiden bra på meningsmålingene. En hovedsak for partiet er å kjempe for “et nasjonalt forbud mot profitt i velferden”, som defineres som “alt fra sykehjem, asylmottak og barnehager til renovasjon, renhold og vaktmestertjenester”.

De fleste av oss som er uenig med Rødt, går inn for en såkalt velferdsmiks, det vil si at det skal være opp til fylker og kommuner å velge kommunale, ideelle og/eller private tjenestetilbydere ut fra hva de mener er best for innbyggerne. Et utvalg, som ble nedsatt av Spekter og NHO Service, der det var med tidligere politikere fra flere partier, inkludert Bjarne Håkon Hanssen og meg, har blant annet tatt til orde for at det er nødvendig å ta alle gode krefter i bruk, dersom vi som samfunn skal greie å møte de store utfordringene som følger av store demografiske endringer og høyere levealder.

Da utvalgsrapporten ble lansert og diskutert, svarte både Arbeiderpartiets representant, Tuve Moflag, og Høyres representant, Sveinung Stensland, ja på spørsmålet om det burde være mulig å få til et slikt omsorgsforlik som utvalget tar til orde for. Men i Aftenposten på lørdag sa Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, nei. Samtidig tar han avstand fra Rødts forslag om å forby kommersielle aktører. Såvidt jeg forstår Støre, vil han at det skal være opp til kommunene å velge tjenestetilbydere, men det mener jo også utvalget, så det er ikke så lett å forstå hva det er ved utvalgsrapporten om velferdsmiks som Ap-lederen er imot.

Det han uansett bør være mot, er Rødts måte å beskrive historien på.

Rødts leder mener nemlig at det er “historieforfalskning” når noen mener at vi bør “bygge videre på den tradisjonen vi har i det norske velferdssamfunnet for samarbeid mellom offentlig, privat og ideell sektor”. “Einar Gerhardsen og alle de som bygde den norske velferdsstaten ville snudd seg i graven hvis de hørte dette”, skriver Moxnes i Vårt Land i dag. “Sannheten er jo”, skriver han, “at den norske velferdsmodellen ble til ved at fellesskapsløsninger ble bygget opp for å dekke grunnleggende behov. I fellesskapets regi, med offentlige og ideelle aktører”.

Men Moxnes skjønner ikke poenget.

Det er selvsagt ingen som påstår at kommersielle aktører drev barnehager på Einar Gerhardsens tid.

Da Einar Gerhardsen var statsminister, fantes det nesten ikke barnehager. Da han gikk av for siste gang, i 1965, var barnehagedekningen cirka 2 – to – prosent. På begynnelsen av 1950-tallet, da Gerhardsen også var statsminister, var til og med de få barnehagene vi hadde, en del av barnevernet.

I dag har vi full barnehagedekning, det vil si at over 90 prosent av barn mellom 1 og 5 år, går i barnehage.

Det er heller ingen som påstår at kommersielle aktører drev sykehjem på Einar Gerhardsens tid.

Da Gerhardsen styrte landet, fantes det ikke sykehjem. De kom først rundt 1970, flere år etter at Gerhardsen hadde gått av. Før den tid var det bare gamlehjem som for en stor del ble drevet av fattigomsorgen i kommunene.

På Einar Gerhardsens tid var for øvrig forventet levealder cirka 70 – 75 år, og det var ingen “eldrebølge” i sikte. Nå er forventet levealder godt over 80 år, og vi blir stadig flere eldre.

Nå er også tilbudet til eldre – enten det er hjemmetjenester, omsorgsboliger eller sykehjem – uendelig mye bedre enn det var på Gerhardsens tid. Men å skaffe “full dekning” i årene som kommer, vil bli en meget stor utfordring, fordi det blir stadig flere omsorgs- og pleietrengende eldre.

Gerhardsen ville nok for øvrig neppe snudd seg i graven om han hadde hørt at det finnes kommersielle aktører som driver asylmottak i nært samarbeid med UDI, og at UDI er ganske fornøyd med å bruke en “mottaksmiks”, fordi private, ideelle og kommunale drivere av asylmottak har ulike styrker og svakheter. De privates styrke er særlig at de er så fleksible. At ikke Gerhardsen ville ment så mye om dette, kan kanskje skyldes at det første asylmottaket ble opprettet over 20 år etter at han gikk av – det samme året som han døde.

Også på Gerhardsens tid drev man med “renovasjon, renhold og vaktmestertjenester”. Jeg vet ikke akkurat hvordan “miksen” var den gang, men jeg kan jo sitere fra en bok som Fafo utga i 1991 – “Mellom frihet og fellesskap. Det 21. århundrets velferdssamfunn”. Der heter det, under overskriften “Konkurranseutsetting er ikke noe nytt”, at “konkurranseutsetting og privatisering (ikke er) nye fenomener. Kommunene har for eksempel lange tradisjoner med å få utført ulike tekniske oppgaver av private firmaer.”

Deretter skriver Fafo-forfatterne at det foreløpig (altså i 1991) har vært lite konkurranseutsetting av de tradisjonelle velferdstjenestene, men at dette kan “endre seg i løpet av kort tid”. De forklarer også hvorfor dette vil endre seg og legger blant annet vekt på at offentlig produksjon ikke er noen garanti for likhet, og at deler av den offentlige tjenesteproduksjonen ikke fungerer tilfredsstillende. Og som de også skriver: “De fleste meningsmålinger om hva det offentlige skal prioritere, viser at folk ønsker mer ressurser til helse og eldreomsorg. Men for mannen og kvinnen i gata er det sannsynligvis likegyldig om det er det offentlige eller private som yter tjenestene.”

Og dette fikk Fafo rett i: Cirka 10 år etter var våre politikere – både til høyre og venstre – lei av at barnehageutbyggingen ikke gikk raskt nok, og det ble iverksatt tiltak for å få fart på utbyggingen.

Ett av tiltakene var å invitere private til å delta i dugnaden – gjennom å bygge, eie og drive barnehager. En av arkitektene bak det såkalte barnehageforliket, Øystein Djupedal, sa, da han var kunnskapsminister for SV i 2006:  “Vi er veldig avhengig av de private utbyggerne. De stod i fjor for hele 70 prosent av barnehageutbyggingen. Det er jeg veldig glad for, og jeg har all mulig grunn til å rose alle de private som bygger barnehager.”  Han kaller barnehageforliket “en enestående suksess, og han advarer mot å bryte med prinsippet om likebehandling mellom private og offentlige barnehager”.

Den som leser de to såkalte styringspartiene Høyres og Arbeiderpartiets programmer opp gjennom historien, vil se at velferdspolitikken er i endring – men at forskjellene mellom partiene i bunn og grunn er ganske liten. Det var også konklusjonen da Fafo undersøkte utviklingen i velferdspolitikken for noen år siden. Partiene vektlegger selvsagt litt forskjellig, men holdningene er, når alt kommer til alt, ganske like:

  • Begge partier har hatt og har omtrent samme syn på hvilke tjenester som skal skattefinansieres (eller finansieres av oljepenger).
  • Begge partier har vært opptatt av at det offentlige ikke kan påta seg ansvaret for alle oppgaver, det vil si at de mener at det er grenser for hva staten, fellesskapet eller skattebetalerne kan finansiere.
  • Begge partier har vært opptatt av å understreke at det offentlige har sørge for-ansvaret, det vil si at det offentlige har ansvaret for å sørge for at borgerne får de tjenestene de skal ha.
  • Begge partier har også vært opptatt av at tjenestene skal være likeverdige, og at ikke lommeboken skal avgjøre hvilke eller hvor gode tjenester borgerne får.
  • Ingen av partiene mener at de kan forby hel-private helse- og utdanningstilbud, men presiserer at det tilbudet som det offentlige har ansvaret for, bør være så godt at vi likevel kan unngå en uheldig todeling, for eksempel av helsevesenet.
  • Begge partier er opptatt av at offentlig sektor må moderniseres for å møte nye utfordringer og behov – som f.eks. behovet for barnehager, sykehjem eller et mer mangfoldig tilbud til befolkningen.
  • Begge partier har villet bruke offentlige og ideelle aktører til å drifte tjenester som det offentlige har ansvaret for – og begge partier har villet bruke private aktører, dersom det gir bedre og/eller billigere tjenester. Eller som Jens Stoltenberg skriver i sin biografi: “….en veldrevet offentlig sektor med tjenester av god kvalitet (er) det beste bolverket mot uønsket privatisering og økte forskjeller. Samtidig må vi være opptatt av hva som gir det beste tilbudet, og må heller ikke være redd for private løsninger dersom de faktisk gir bedre resultater.”

I min tid som politisk aktiv på 1970-, 80- og 90-tallet leste jeg flere bøker som diskuterte og beskrev hvordan offentlig sektor på en best mulig måte skulle utøve sitt sørge for-ansvar etter hvert som velferdsstaten vokste seg stadig større og mer mangfoldig og Norge ble et stadig mer velstående land.

Det som kjennetegnet disse bøkene, og diskusjonen vi hele tiden har hatt i samfunnet, er pragmatisme, det vil si at vi stort sett har vært forskånet for ytterliggående ideer og ideologier.

Denne pragmatismen har preget alle de nordiske land, og altså den nordiske modellen, og den har kommet til uttrykk på ulike måter. Som jeg har nevnt før: I Norge har vi private barnehager, noe som nesten ikke fins i Danmark. Der har de derimot privat brannvesen, som det fins svært lite av i Norge. I begge land har det offentlige det finansielle ansvaret og sørge for-ansvaret for at barn får barnehageplass og for at branner blir slukket.

Bjørnar Moxnes’ parti, som sjelden har noe pent å si om privat sektor, kaller det en “myte” at vi har en tradisjon for samarbeid mellom offentlig, ideell og privat sektor i Norge og Norden.

Mange forskere mener nok at det er motsatt: Forholdet mellom offentlig og privat sektor er mindre spent i Norden enn i mange andre land. Eller for å sitere fra en slide som ble vist av Stein Kuhnle for en tid tilbake: “”The difference between public and private, so crucial in many debates in the Anglo-American countries, was of minor importance in the Scandinavian countries” (Erik Allardt, 1986)”.

Moxnes og Rødts kampanje mot private velferdstilbydere hviler på enøyd ideologi og en påstand som savner dokumentasjon. Det er et tilbakeskritt i forhold til den pragmatiske linjen som har vært fulgt i Norge.

Jeg håper ikke Arbeiderpartiet lar seg drive med. En vakker dag skal Arbeiderpartiet inn i regjeringskontorene igjen, og da vil det trenge alle gode krefter for å løse de store utfordringene vi nå står overfor, dersom vi skal trygge og bygge ut velferden.

Dette betyr ikke at det skal være fritt frem for noen aktører.

Både offentlige, ideelle og private tjenestetilbydere må selvsagt operere innenfor rammebetingelser og et regelverk som på best mulig måte bringer aktørenes interesser i harmoni med fellesskapets interesser.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere