Brøler for naturen

Så lenge vi har vært ­mennesker, har vi bygd samfunn på å forbruke natur. I både høyre- og venstresidas ideologier er natur­forbruk en innebygd forutsetning for samfunnsutvikling.

Resultatet har vært at vi ­raserer natur uavhengig av hvem som vinner valget. Men nå har vi nådd et historisk tidsskille.

Innbitt motstand

Morgen­dagens velferd må bygges uten å ødelegge natur, og den globale oppvarmingen må stanses uten å ødelegge natur. Dette er ytterst radikal politikk, og det vil møte hoderystende forferdelse og innbitt motstand. Det vil kreve et større mentalt og politisk skifte enn det å slutte å slippe ut CO2. Men det er like nødvendig.

Norge er i innspurten på kontrastenes valgkamp: Mens ­Amazonas og Sibir brenner er regjeringens hovedprosjekt å gjøre det billigere å kjøre bil. Samtidig brøler titusener etter klimahandling NÅÅÅÅÅ! Stadig lengre inn i selv de største partiene orker ikke folk mer klimatisk utenomsnakk fra politikere som strør ut nye utvinningstillatelser for olje og gass. Stadig flere opplever det som en fornærmelse mot sin intelligens å bli fortalt av Solberg og Støre og Vedum at det er bra for jordas klima å ­hente nye millioner fat olje opp fra den norske hav­bunnen. Klima­spørsmålet begynner å få den sprengkraften det bør ha i norsk politikk.

Norsk natur, derimot, har fortsatt status i politikken som særinteresse for søndags­turister. Senterpartiet setter ord på det de fleste partier tenker med sitt bevisstløse slagord bruk er det beste vern.

Bryter sammen

FNs natur­panel IPBES forteller oss noe helt annet. Panelets rapport fra april i år slår fast at måten vi ­behandler jordas natur på­ ­utrydder ­arter og reduserer bestander av dyr og planter i et omfang som ­svekker selve grunnlaget for menneskelig sivilisasjon. Vi er kommet til punktet hvor jordas natur ikke tåler mer av belastningen ­menneskeheten utsetter den for. Fortsetter vi som nå, vil økosystemer og naturtjenester som store befolkningsgrupper, økonomi og velferd er avhengig av, bryte sammen.

Dette har selvfølgelig natur­vernere sagt i femti år. ­Forskjellen er at nå sier også en ­organisasjon med samme faglige ­organisering og tyngde som FNs klimapanel det, og mer til. Dette er ikke ­lenger meninger. Det er vitenskapelige fakta.

Det er særlig to ting som ødelegger natur: Klimaendringene og hverdagspolitikken. I klima­politikken vet nå alle hva vi må gjøre: Vi må slutte å slippe ut CO2. Selv Erna Solberg sier det. I naturpolitikken er det like ­enkelt, men enda vanskeligere: Vi må slutte å ødelegge natur. Vi må endevende måten vi tenker og behandler natur på.

Blir borte

Natur er ikke bare Great Barrier Reef (som kanskje allerede er fortapt) og ­Amazonas. Det er også norsk skog, som ser grønn og fin ut fra fly- og bilvinduet, men som er så ribbet for mangfold at 2.000 arter er truet der. Det er vanlig kyst, som vi har masse av, men som alle kommuner bygger ned med ­dispensasjoner på samlebånd. Det er våre store, ­alminnelige fjellvidder, som pløyes opp av vindkraftveier. Det er de få ­kvadratmeterne kratt bak ­tusen parkeringsplasser, som vi friserer og effektiviserer vekk uten å tenke. Hver gang vi gjør dette, ødelegger vi livsgrunnlaget til enda noen planter og dyr. Det som lever i krattet bak parkeringsplassen har ingen steder å dra. Det blir borte. Det er den globale summen av dette FNs Naturpanel dokumenterer: Til sammen ødelegger det livet på jorda. Men det går an finne på noe bedre.

Arealpolitikken må bli natur-positiv: Mer natur neste år enn i år. Alt vi heretter bygger, må bygges uten å ødelegge natur. Alt vi vil forandre, må forandres uten å ødelegge natur. Når det blir umulig å unngå konflikt med natur, må vi betale ved å bygge opp igjen tilsvarende natur. I tillegg må vi betale tilbake gammel gjeld, ved å reparere natur vi ­allerede har tapt.

Små flekker

Naturvernet må speilvendes: I dag ­konsentreres vernet om verdifull og sårbar ­natur, mens den vanlige ­naturen som er leveområde for det ­store flertallet av bestander og ­arter, ikke vernes. Det ­endelige ­resultatet vil nødvendigvis bli små flekker beskyttet natur i et hav av ødelagt natur. I stedet må all natur i utgangspunktet være vernet. Bare der det uttrykkelig tillates, kan natur endres.

Natur må bli dyrt: I dag subsidieres bygg, næring, veier, vind- og vannkraft med gratis natur­ødeleggelse. Nå må naturøde­leggelse bli en høy kostnad, slik at løsninger uten naturskade vinner og de som skader natur går konk.

Da Forurensningsloven kom på 80-tallet, forbød forurensing og la ansvar og kostnader på ­næringslivet selv, mente mange at dommedag var nær. Det ­motsatte skjedde, som kjent: Næringsliv og marked viste seg fra sin beste side. Ny teknologi, økt effektivitet, bedre ressursutnyttelse, nye produkter og arbeidsplasser spratt fram. Forurensingen gikk drastisk ned. Nest etter krig er det få ting som stimulerer næringslivet mer enn harde miljøkrav. Hvorfor skal ikke samme mekanisme virke når vi stiller krav mot natur­ødeleggelse?

Krever vilje

Det blir ­ekstremt vanskelig å få folk, næringsliv, byråkrater og politikere med på dette. Det vil kreve ­vilje til å tenke virkelig annerledes. Det vil kreve at de andre ­partiene tar FNs ­naturpanel like alvorlig som FNs klima­panel. Det vil ­kreve at NHO og LO forstår at skarp ­konkurranse og harde myndighetskrav om null naturskade vil bli en like stor stimulans for ­innovasjon, ­næringsliv og ­arbeidsliv som harde forurensings­krav er blitt. Det vil kreve at folk synes det er like ­idiotisk å bli fortalt at det er bra for naturen å ødelegge natur, som det er å bli fortalt at det er bra for klimaet å produsere mer olje.

Det vil kreve at vi begynner å brøle for naturen. Men vi brøler jo allerede for klimaet, så hvorfor ikke?

Rasmus ­Hansson

Miljøpartiet 
De Grønne